Smaken av et sted vi aldri helt reiser fra

For noen er det de kanariske potetene. Små, salte, nesten beskjedne på utsiden, men med en karakter som treffer deg rett i noe du ikke helt klarer å sette ord på.

For andre er det mojoen. Denne enkle sausen som på merkelig vis klarer å gjøre noe helt ordinært til noe du aldri glemmer.

De små rekene kokt i hvitløk, servert fresende varme, som fyller rommet med en lukt som ikke bare vekker appetitten, men også noe dypere. En følelse av å være til stede.

Og så er det tunfisken. Grillet til perfeksjon. Enkel, ærlig og uten behov for forklaringer.

Akkurat som øya selv.

For meg har det blitt sånn at det å reise til Kanariøyene ikke bare handler om solen. Det handler minst like mye om smaken av livet her nede.

Om å tusle ned gaten fra huset vårt i Arguineguín uten noen egentlig plan, og bare la luktesansen bestemme retningen.

Når gradestokken viser tjue behagelige grader, og skuldrene senker seg uten at du helt merker når det skjer.

Det er noe med måten mat behandles på der. Ikke som drivstoff, men som kultur.

Som identitet. Som stolthet.

Vi nordboere har godt av å bli minnet på det.

For hjemme i Norge har vi blitt effektive. Kanskje litt for effektive.

Vi spiser fordi vi må. Mellom møter, mellom avtaler, mellom alt det vi tror er viktig.

Vi sitter ofte med blikket på en skjerm, og ikke på menneskene rundt bordet. Vi teller minutter, ikke øyeblikk.

Der nede er det annerledes.

Du merker det ikke med en gang.

Men etter hvert kjenner du det i hele kroppen.

Måltidene varer litt lenger. Samtalene får litt mer plass. Det er som om tiden ikke forsvinner, men faktisk brukes.

Og det er kanskje nettopp derfor smaken sitter så godt i minnet.

Noen dager kan jeg sitte hjemme i Drøbak og kjenne det. Ikke bare som en tanke, men nesten som en fysisk opplevelse.

Smaken av en biff fra Los Canarios 1. Eller en tallerken med Ropa Vieja, denne kanariske varianten av lapskaus som egentlig ikke ligner på noe vi lager hjemme, selv om ingrediensene ikke er så ulike.

Og det slår meg hver gang.

Det er ikke bare maten jeg savner.

Det er rammene rundt den.

Lydene fra nabobordet. Servitøren som ikke har hastverk. Den lille pausen fra alt vi ellers fyller dagene våre med. Det rommet hvor ingenting annet haster enn akkurat det å være til stede.

Jeg har en god venn som ikke snakker like varmt om maten som jeg gjør.

Men gi ham et glass kaldt kanarisk øl, eller enda bedre, en slurk rom fra Arucas, og du ser det med en gang. Hvordan ansiktet åpner seg. Hvordan skuldrene faller. Hvordan han, i det øyeblikket, er akkurat der han skal være.

Og kanskje er det nettopp det som er smaken av Gran Canaria.

Ikke bare det som ligger på tallerkenen.

Men følelsen av å ha bedre tid. Av å være litt mer til stede. Av å leve litt mer, og stresse litt mindre.

Vi reiser ofte for å komme oss bort.

Men det vi egentlig gjør, er å komme nærmere noe vi har mistet litt av underveis.

En rytme. En ro. En måte å være i livet på.

Og kanskje er det derfor smaken sitter så lenge etter at vi har reist hjem.

Fordi den minner oss på noe vi egentlig vet.

At livet ikke nødvendigvis blir rikere av å gå fortere.

Men av å stoppe litt oftere opp.

Sette seg ned.

Og bli der litt lenger enn man egentlig hadde planlagt.

Min mamma Anne lærte meg tidlig i oppveksten at smaken av Gran Canaria gjør det lov å sitte ulovlig lenge ved bordet. Ikke minst for å ta inn smak, lukt og kanariske impulser, og nå lar jeg arven gå videre til mine barn.

Jeg er ikke den eneste. Vi er mange nordboere som elsker smaken av vulkanske råvarer, og stekende sol.

Om kronikkforfatteren: Kjell-Ola Kleiven (født 1977) er en norsk sikkerhetsekspert, gründer, foredragsholder og forfatter, mest kjent som programleder for TV3-programmet Svindeljegerne.

Han er nå klar med sin første diktsamling "Når Lyset Holder Pusten". Fra Lyrikkforlagets omtale: «Hva skjer når livet rakner? Når døden plutselig står i døråpningen, og du innser at det du elsker kan bli revet bort? Da Kjell-Ola Kleivens datter Bianca ble alvorlig syk, ble ordene en livbøye. Nettene som ellers var fylt av uro og dødsangst, ble til dikt skrevet i rommet mellom mørke og lys.»

Bli privatsponsor du også! Canariajournalen har valgt å ha alt innhold utenfor betalingsmurer, og finansierer driften med annonser og privatsponsorer, uten abonnement eller pressestøtte. Det koster å drive kvalitetsjournalistikk, og du kan hjelpe oss til å bli enda bedre: Bli sponsor, Vipps eller Swish en valgfri slant med penger: Vipps: 95 74 94 69. Swish: 070 2314 263. På forhånd takk for din støtte!