De samme gatene, et annet liv på Gran Canaria

Gran Canaria har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske.

Jeg gikk her som liten gutt med hånden i hånden til moren min. Jeg var knapt gammel nok til å vite hvor vi var i verden. Jeg visste bare at luften var varm om kvelden og at lydene var annerledes enn hjemme i Norge.

Det er merkelig hva barn legger merke til. Ikke utsikt. Ikke palmer. Men følelsen av å være et sted hvor dagene varer lenger.

Senere kom ungdomsårene og Colegio Noruego. Øya var fortsatt et avbrekk.

Et sted litt utenfor det vanlige livet. Jeg tenkte aldri at den skulle bli noe mer enn det.

Så kjøpte jeg hus her.

Jeg husker fortsatt første gangen jeg låste meg inn. Ikke en feriebolig i tankene mine, men en nøkkel som plutselig bandt et annet land til hverdagen min. Jeg dro frem og tilbake uten egentlig å reflektere over det.

Det var bare slik livet ble.

Noen år senere satt jeg parkert i en gate i Arguineguín under opptak til TV programmet Svindeljegerne. Motoren av. Vinduet litt nede. En sen kveld hvor den varme luften sto stille. Jeg fulgte med på et vindu i et hvitt hus opp i bakken. Ventet. Ikke på drama. På et tegn. På at et mønster skulle bekrefte det vi allerede trodde.

Spaning er mest stillhet.

Du lærer et nabolag uten å møte menneskene som bor der. Hvilken port som alltid smeller. Hvilken hund som reagerer på fremmede. Hvem som går ut sent og hvem som aldri gjør det. Gran Canaria var ikke bare sol de ukene. Det var arbeid. Konsentrasjon. Vi var der med Svindeljegerne fordi også nordmenn tar med seg historiene sine hit.

Så gikk tiden igjen.

I dag går jeg i de samme gatene midt på dagen. Barna mine løper foran meg. En sykkel velter i grusen. Noen spiller fotball mot en murvegg. Vi diskuterer hvilken is som er best før vi har kommet halvveis til stranden.

De vet ikke at jeg en gang satt i den samme gaten i timevis om natten.

De vet ikke at jeg kjenner igjen et vindu fordi jeg har sett på det så lenge at det festet seg. For dem er dette bare veien hjem.

Det merkeligste er ikke at stedet har forandret seg.

Det er at livet mitt har flyttet etter.

Jeg oppholder meg her månedsvis av gangen nå. Ikke som gjest. Mer som en som har en hverdag også her. Jeg merker det i de små tingene. Å vite når butikken får ferskt brød. Hvilket tidspunkt stranden er rolig. Hvem man møter på kveldsturen uten at det er avtalt.

Og nå vurderer jeg skolen her for egne barn.

Det er kanskje det som virkelig fikk meg til å stoppe opp. At et sted jeg selv gikk med moren min som liten, senere gikk på skole i, senere jobbet i under Svindeljegerne, nå også kan bli en del av oppveksten til barna mine. En liten steinknaus utenfor kysten av Afrika.

Gran Canaria er et merkelig sted for mange nordmenn.

Vi kommer først for noen uker. Så blir ukene til vaner. Ikke fordi vi flykter fra Norge, men fordi vi finner en rytme her som vi ikke helt visste at vi manglet.

Av og til går jeg forbi huset vi fulgte under Svindeljegerne. Jeg stopper ikke lenger. Jeg ser ikke opp mot vinduet.

En stemme roper på meg lenger nede i gaten. En liten hånd vifter.

Før observerte jeg menneskene som bodde bak gardinene.

Nå er jeg bare opptatt av hvem som går ved siden av meg.

Om kronikkforfatteren: Kjell-Ola Kleiven (født 1977) er en norsk sikkerhetsekspert, gründer, foredragsholder og forfatter, mest kjent som programleder for TV3-programmet Svindeljegerne.

Han er nå klar med sin første diktsamling "Når Lyset Holder Pusten". Fra Lyrikkforlagets omtale: «Hva skjer når livet rakner? Når døden plutselig står i døråpningen, og du innser at det du elsker kan bli revet bort? Da Kjell-Ola Kleivens datter Bianca ble alvorlig syk, ble ordene en livbøye. Nettene som ellers var fylt av uro og dødsangst, ble til dikt skrevet i rommet mellom mørke og lys.»