Gran Canaria som alderdommens adresse

For min egen del har svaret vært overraskende stabilt gjennom livet.

Helt siden jeg gikk på Den Norske Skolen i Arguineguin for nærmere tretti år siden har jeg hatt et indre bilde av at jeg en dag skal tilbringe pensjonisttilværelsen på Gran Canaria.

Jeg snakker ikke om femtiårene som nå nærmer seg for min del. Jeg snakker om den faktiske alderdommen.

Den tiden i livet hvor noen mennesker blir sittende mer inne, mens andre blomstrer fordi hverdagen fylles av aktivitet og sosialt samvær.

Jeg har alltid sett for meg en enkel hverdag. Jeg skal spille tennis. Jeg skal seile. Jeg skal være ute. Ikke som ferie, men som liv.

Det er mange ting jeg elsker ved Norge og Nord-Europa.

Skjærgården om sommeren er noe av det vakreste som finnes.

En klar vinterdag i Jotunheimen er nesten vanskelig å beskrive uten å bli høystemt.

Men når jeg prøver å se for meg alderdommen, er det likevel ikke snø og mørke som dukker opp. Det er lys.

Gran Canaria har for meg aldri bare vært et feriested. Det er et sted hvor hverdagen leves ute. Klimaet gjør noe med oss mennesker. Det tar ikke bare vare på kroppen, det påvirker energien og initiativet vårt.

Dørstokkmila blir kortere når skoene allerede står ved terrassedøren og temperaturen gjør det naturlig å gå ut.

Jeg merker selv at jeg ønsker å tilbringe mest mulig av våken tid utendørs.

Da passer denne vulkanske øya utenfor Afrika meg godt. Og jeg er åpenbart ikke alene.

Sjelden ser man fly sørover så fulle av mennesker med alderspoengene i orden som til Gran Canaria.

Turismen har forandret seg mye på de mer enn førti årene jeg har besøkt øya jevnlig. Bildet mange nordmenn fortsatt har av barer og solsenger er bare en del av virkeligheten.

Nå oppdager stadig flere fjellene. De går turer, klatrer, sykler, løper og er fysisk aktive langt unna hotellene på sydsiden. Øya er blitt en arena for aktivitet, ikke bare rekreasjon.

Steder som Gui Gui-stranden (Güi-Güi), helt vest på øya. Roque Nublo på toppen, eller de fantastiske turstiene i fjellet fra Santa Lucia oppdages stadig oftere av flere enn meg.

Vi er mange som har funnet et paradis i kanarisk natur. Sommer som vinter.

Kanskje er dette også en påminnelse til oss nordmenn.

Vi liker å tro at livsstilen vår først og fremst handler om viljestyrke og personlige valg.

Men klimaet betyr mer enn vi ofte vil innrømme.

Når kulde, mørke og glatte veier setter grenser, blir livet mer stillesittende, selv for mennesker som egentlig ønsker noe annet.

I et mildere klima skjer det motsatte.

Aktivitet blir ikke et prosjekt som må planlegges. Den blir en naturlig del av dagen. Man går ut fordi det føles riktig, ikke fordi man har bestemt seg for å være flink.

Derfor handler tanken om å tilbringe alderdommen på Gran Canaria ikke om å vende ryggen til Norge.

Det handler om å velge en hverdag der kroppen får flere ja enn nei.

Norge vil alltid være hjemlandet mitt. Sommeren i skjærgården vil jeg ikke bytte bort, og jeg kommer fortsatt til å lengte etter klare vinterdager i fjellet.

Når jeg i vinter tilbringer flere måneder her på øya med familien, merker jeg det tydelig. Kreativiteten øker. Energien kommer tilbake. Det er enklere å gjøre det man skal, lettere å finne ordene når man skriver, og lettere å skape nye prosjekter.

Men viktigst av alt gir øya noe roligere enn motivasjon. Den gir lyst til å leve dagene.

Alderdommen ser jeg for meg her i solen. Ikke fordi jeg vil bort fra livet hjemme, men fordi jeg fortsatt vil leve det aktivt når tempoet ellers naturlig blir lavere.

For kanskje er ikke spørsmålet hvor vi kommer fra.

Kanskje er spørsmålet hvor vi faktisk får brukt dagene vi har igjen.

Om kronikkforfatteren: Kjell-Ola Kleiven (født 1977) er en norsk sikkerhetsekspert, gründer, foredragsholder og forfatter, mest kjent som programleder for TV3-programmet Svindeljegerne.

Han er nå klar med sin første diktsamling "Når Lyset Holder Pusten". Fra Lyrikkforlagets omtale: "Hva skjer når livet rakner? Når døden plutselig står i døråpningen, og du innser at det du elsker kan bli revet bort? Da Kjell-Ola Kleivens datter Bianca ble alvorlig syk, ble ordene en livbøye. Nettene som ellers var fylt av uro og dødsangst, ble til dikt skrevet i rommet mellom mørke og lys."

Bli privatsponsor du også! Canariajournalen har valgt å ha alt innhold utenfor betalingsmurer, og finansierer driften med annonser og privatsponsorer, uten abonnement eller pressestøtte. Det koster å drive kvalitetsjournalistikk, og du kan hjelpe oss til å bli enda bedre: Bli sponsor, Vipps eller Swish en valgfri slant med penger: Vipps: 95 74 94 69. Swish: 070 2314 263. På forhånd takk for din støtte!