ANNONSE
Las Palmas de Gran Canaria
+22°C
Partly Sunny
Santa Cruz de Tenerife
+23°C
Partly Sunny
PUBLISERT 10. MAI 2020
Forfatter og musiker Sverre Knudsen forteller her om sitt møte med covid-19. Illustrasjonsfoto:kellepics

Viruset og meg

MENING:

"Det var først da jeg prøvde å stå opp for å skru av ovnen og ikke klarte å komme meg ut av flokene med sengetøy og pledd og putevar at jeg følte et plutselig behov for hjelp.

Og ringte 113."

To timer etter at jeg ble oppringt med beskjed om at jeg hadde covid-19 begynte jeg å fryse. Det var tidlig onsdag kveld, 1. april, og den sjette dagen på rad at jeg opplevde denne brå frosten som begynnelse på et feberanfall. Temperaturen steg gjerne til rundt 39 grader i løpet av kvelden, det ble svette og urolige netter, men om morgenen var temperaturen normal igjen.

Jeg begynte å få en viss rutine: Pakka meg inn og skrudde opp ovnen, rigga meg til i senga. Tross alt følte jeg en lettelse over å ha fått diagnosen. Noe var gærent med meg, og hvis det ikke skyldtes Corona, hva kunne det da ha vært?

Det var ikke feberen eller en beskjeden hosting og harking som var mest plagsomt, men utmattelsen. Den hadde meldt seg fem dager tidligere, og festa grepet litt mer for hver dag. Det var ikke noe spektakulært ved dette ubehaget, bare ekstremt mye middels elendighet som var i ferd med å fylle meg opp fra innerst til ytterst. Og det viste seg å være plass til helt ufattelig mye utmattelse i kroppen min.

Før hadde jeg tenkt at utmattet var et resultat av konkrete påkjenninger, og en tilstand som først og fremst slo seg ned i de delene av kropp og sjel som hadde vært mest utsatt. Men denne utmattelsen klarte jeg ikke å registrere opphavet til, og nå var den overalt. Jeg kunne nok teknisk sett forstå at alt sammen foregikk under huden, i blodet; innafor det lukkede systemet som kroppen min er, men jeg hadde aldri kunnet forestille meg hvordan det var å få grisebank innenfra.

Så begynte jeg å svette. Det tok meg en evighet å få av meg alle gensere og ulltepper og finne fram til min egen rumpe for å måle temperaturen. Den viste 40,1 og dette vekka en blass liten alarm langt bak i hodet: Det var ny rekord, ok, men betydde det også at min tilstand nå var ordentlig syk? Jeg hadde fått flere daglige beskjeder fra begge mine døtre om å ringe dem eller Legevakta med en gang jeg følte meg dårligere, men det er jo ikke så lett å bestemme seg for nøyaktig hvor på skalaen det punktet ligger der litt syk blir ordentlig syk. Det var ingen gongong som fortalte meg at oppvarmingen var over og 1. runde begynte.

Det var først da jeg prøvde å stå opp for å skru av ovnen og ikke klarte å komme meg ut av flokene med sengetøy og pledd og putevar at jeg følte et plutselig behov for hjelp.

Og ringte 113.

Der var det et menneske som tok telefonen, og jeg ble skikkelig rørt over oppmerksomheten. Hadde forventet automater og kø, men hun som svarte var helt ekte og begynte umiddelbart å stille meg vennlige og meningsfulle spørsmål i et behagelig toneleie.

«Nå er de på vei opp trappa i oppgangen din,» sa hun plutselig, selv om det føltes som om vi ikke hadde snakka sammen i mer enn et minutt. Jeg kunne ikke en gang huske å ha oppgitt adresse, men nå banka det på døra. Jeg kjempa meg ut av alt det svette stoffet i senga, åpna døra, og to personer – som etter hvert viste seg å være menn, begge to – kom inn i full hazmat.

De undersøkte meg, og kjørte meg på Legevakta der noen andre undersøkte meg mer. Jeg ble liggende på en benk ganske lenge, lengta til min egen seng, eller i hvert fall vekk, og forhørte meg om mulighetene for å ta en taxi hjem. Men selv ikke forsikringen om at jeg skulle betale den selv ga noe særlig positiv respons, og jeg ble i stedet kjørt til Lovisenberg med en annen sykebil. Jeg så ikke hvilken vei vi kjørte, det var ekstremt lyst inni bilen, men det ville jo vært naturlig å ta Hausmannsgate, Maridalsveien og Uelands gate.

Hvorfor var det da så utrolig mye humper? Det fikk jeg ikke til å stemme. Og hver eneste én av alle disse små og store humpene rista absolutt hele meg temmelig grundig siden jeg var godt festet med remmer og stropper til båren til stativet til gulvet. I praksis var jeg blitt en del av bilen, men uten noen form for egne fjæringer. Hodet var ikke festet noe sted så det måtte jeg holde på plass selv, og det var gjenstridig, tungt og kanskje litt fremmed.

Jeg ble skjøvet ut i en garasje med 8 provisoriske avlukker; det så ut som en scene fra den Homeland-sesongen som foregår i Tyskland, og jeg endte i rom nummer 6. Det kom stadig flere folk i fullt beskyttelsestøy og briller og hansker; to av dem hadde skrevet navnet sitt med tusj på brystet for det var så godt som umulig å se forskjell på dem. Men jeg lå i helt feil lesevinkel, og fikk ikke med meg navnene selv om jeg prøvde.

Nå ble det virkelig tatt masse prøver.

Nattas høydepunkt var da en mobil røntgenenhet kom flytende inn i rommet på lydløse gummihjul og en hes, kurrende motor. Den var ikke større enn en gammeldags gulvvaskemaskin, men må ha kosta minst 20 – 30 mill. Den svingte seg opp på siden av senga, brettet seg ut og ble et digert apparat med to lange armer, en skjerm og et betjeningspanel; utrolig kompakt og elegant og funksjonelt, og med slike lyder som bare seriøst dyre maskiner har. Alle menneskene i rommet forsvant noen sekunder mens den tok bilder, og så klappet den seg sammen igjen med myke og organiske bevegelser, som om hele maskinen skulle vært laga av olje, og fløt ut av rommet med en dame i hælene.

Det er den kuleste lille maskinen jeg har sett.

Det var mye folk, flest damer, og flertallet av dem igjen hadde gyllen eller mørk hud. De opererte et helt studio av store og små maskiner med displayer, utskrifter og prøverør, og jeg ble koblet til og fra, tappa på glass og rør og i noen små, halvfulle flasker som så ut som om de kom fra en minibar i Polen på 70-tallet.

Rundt fem om morgenen forlot jeg garasjen, ble trilla gjennom korridorer, inn i en heis, opp i fjerde etasje, og ut igjen til mitt eget isolat. Rigga til der. Jeg var enda mer aggressivt utslitt og hodet var hamrende uvel, men likevel var jeg forventningsfull – hadde en voksende følelse av at det var like før en viktig forandring skulle skje. Et vendepunkt.

Antakeligvis det som skulle innlede 2. runde, behandlingen, tenkte jeg.

Ved hjelp av disse fantastiske, dyktige folka og verdens beste utstyr på et helt ordentlig sykehus hadde dette fabelaktig velsmurte teamet nå kommet fram til en detaljert oversikt over hva som var galt med meg, fra topp til tå, innerst til ytterst. Nå var det tid for reparasjon og tilfriskning, for å begynne oppstigningen fra sykdommens avgrunn, for å bevege meg trinn for trinn oppover rehabiliteringens stige mot friskhetens og normalitetens plattform høyt der oppe et sted.

«En Paracet?»

I et øyeblikk var det som om alle stoppet opp og så på meg mens jeg vurderte dette tilbudet. Det var noe litt høytidelig og symbolsk ladet over situasjonen, men i stedet for å markere innledningen på behandlingen, slik jeg hadde forventet, føltes dette mer som avslutningen på noe.

Og så skjønte jeg at det var begge deler.

Det enslige grammet med Paracet var begynnelsen på behandlingen, men det var også avslutningen. For selv om jeg hadde lest kilometere med tekst om viruset, og diskutert det daglig i øst og vest, hadde jeg likevel klart å glemme det viktigste:

Det fantes ingen kur for covid-19.

Det fantes verken medisiner eller maskiner eller mennesker som kunne komme seg inn i det lukkede systemet der jeg fremdeles fikk kontinuerlig bank.

Sykdommen fantes, og friskheten fantes selvfølgelig som en mulighet, men det fantes ennå ingen kjent stige eller bro mellom disse to tilstandene. Min gamle og seiglivede forestilling om at man ble frisk ved å legge sten på sten til haugen var høy nok stemte ikke når det gjaldt covid-19. Jeg ville fortsette å få juling så lenge viruset levde. Det var programmert til å ta livet av meg, men ingen i hele verden visste hvordan man skulle ta livet av det.

Jeg svelget Paraceten, alle forsvant, og lyset ble skrudd av.

Så var det 1. runde, en gang til.

 Oslo 15/4-20 Sverre Knudsen

Les også

Støy på landet med pønkpioneren Sverre Knudsen

Skapt på Gran Canaria: Gud kommer i morgen

Sverre Knudsen fikk Spellemannsprisen som årets tekstforfatter

ANNONSE

Sverre Knudsen (født 1955) er forfatter og musiker. Her forteller han om sin egen opplevelse av covid-19. Han er nå symptomfri og ute av isolat.

ANNONSE
ANNONSER