Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 9

Griskhet, umoral og elendighet

Det var kvelende varmt i Las Palmas. Mange hadde nesten ikke på seg klær. Likevel viftet de seg med en avis eller et magasin, og alle som hadde ork nok til å bevege seg, hadde store svetteflekker på bryst og rygg.

De fleste fotgjengere bar på, eller drakk av, store vannflasker. Fortausrestaurantene var fulle, og mellom bordene løp iherdige kelnere med digre brett, stappfulle av øl.

Vivian Cage stirret misunnelig på et bord hvor fire typer satt med hver sin øl og lo ubekymret av en munter historie. Selv satt han i en sølvgrå Porsche Cayenne Turbo 450 og ventet utålmodig på at et trafikklys skulle skifte til grønt.

Straks lyset hadde skiftet, og to gamle damer hadde kommet seg ut av fotgjengerfeltet, freste han over krysset. Han kjørte uforsvarlig fort i de trange gatene. Flere ganger hadde han problemer med å stoppe uten å smelle inn i bilen foran. Han trommet på rattet og gledet seg til å komme ut på motorveien, sørover.

Så langt hadde alt gått etter planen.

I det siste krysset, før utkjørselen til motorveien, fikk han igjen rødt lys, rett utenfor en stor filial av Santander Hispano Central. Han stirret hatefullt på banken. Det var ikke bankens skyld at han var kommet i en råtten situasjon, men han hatet banker og alle som jobbet i bank, like fullt.

Snyltere. De er som kakerlakker, tenkte han. Det kryr av dem, overalt, og det eneste de fører med seg, er ulykke. Bankkakerlakker – smittebærere av griskhet, umoral og elendighet.

Ute på motorveien tente han en sigarett, la bilen ut i det venstre feltet og suste sørover. Hvordan i helvete hadde han klart å komme i denne situasjonen? Han var suksessfull. Han var rik. Eller rettere sagt – han hadde vært suksessfull og han hadde vært rik.

Nei. Det var heller ikke riktig. Han var fremdeles rik, bare han klarte å gjennomføre det han hadde i fore denne dagen. Uforståelig var det, hvordan han, etter et langt og eksepsjonelt liv, hadde klart å bli like uintelligent som alle andre?

Han hadde vært jævlig velstående, med mer enn nok penger til å leve ubekymret resten av livet. Det var snakk om store summer. Han kunne huske en gang at en kamerat hadde spurt om hvor mye han var god for.

Det hadde han ikke tenkt på før han fikk spørsmålet, men det hadde gjort ham nysgjerrig, og han hadde begynt å regne på det. Hvis han på den tiden hadde solgt alt han eide av aksjer, fond og andre verdier, ville han lett kunne ha cashet ut åtti millioner pund.

Det var tøft å tenke på, for det var ikke mange årene siden han hadde gjort det regnestykket.

Og nå?

Nå var han som alle andre; neddynget i gjeld. Det burde ikke vært mulig. Hvordan kunne han ha vært så dum?

Heldigvis var det ingen andre som kjente til at han var blakk. Bortsett fra alle han skyldte penger til, og ikke klarte å betale, selvfølgelig. Dem var det riktignok mange av, og ikke alle var banker.

Han kastet et blikk opp i speilet, og oppdaget at bilene som kjørte i samme retning, raskt forsvant bak ham. Cayennen var for bra. Det var umulig å kjenne hastigheten, selv når det gikk fort.

Men dette var ikke dagen å bli stoppet av Guardia Civil. Han slakket av på farten og la seg rolig over i den mest langsomme filen. Han hadde lyst til å åpne vinduet, men innså at det ville gjøre det varmere, ikke kjøligere.

Vivian var forundret over hvordan tilværelsen hans var gått i oppløsning. Han hadde alltid klart å ta vare på de mulighetene livet hadde gitt ham. Og i motsetning til hva mange trodde, hadde han aldri fått noe gratis. Han hadde kjempet for alt han hadde skaffet seg, helt fra han var liten gutt.

Oppveksten hadde ikke vært enkel. Han ble født i Sheffield, bare et par år etter andre verdenskrig var over. Det var i utgangspunktet en dårlig start. Byen var fremdeles full av ødelagte hus og store kratre etter tyskernes lynbombing. Det var rasjonering på mat og bensin, og de aller fleste familier slet for å holde det gående.

Da Vivian bare var to år gammel, omkom faren i en gruveulykke, og han vokste opp sammen med en fem år eldre bror og en ulykkelig mor. Moren var alltid nedfor. Hun kunne ikke skjønne hvordan mannen hennes hadde overlevd tre år ved fronten, for så å komme hjem for å omkomme i en ulykke.

Moren jobbet hardt for å holde liv i de to guttene, men bare noen dager før Vivian fylte fjorten, døde også hun. Diagnosen var kreft, men Vivian var overbevist om at hun var utslitt.

Moren hadde prentet inn i de to brødrene gudsfrykt og moral, men etter at moren døde, var begge overbevist om at det ikke fantes noen Gud. Og at den hjelpen de måtte trenge i dette livet, den måtte de sørge for selv.

Broren flyttet til Cork i Irland hvor han hadde kjæreste, mens Vivian fikk bo på et lite rom i kjelleren til en onkel. Vivian likte ikke å gå på skole, følte seg innestengt i klasserom, og han mistrivdes hver eneste dag.

Etter noen år med mange problemer, droppet han ut av skolen. Noen kamerater ville starte et band, og Vivian ble spurt om han ville være med. Han var ikke spesielt musikalsk, men dette var i 1964, da alle unge gutter skulle spille i band.

The Beatles hadde akkurat slått igjennom, og så lenge du hadde langt hår, et instrument og en forsterker, var det som regel nok til å være kvalifisert. Vivian fingerte et innbrudd hos sin egen onkel, stjal sparepengene hans og kjøpte seg en bassgitar og en forsterker.

Bandet Vivian ble med i, var en ren Beatles-kopi, men fordi de kom nordfra, akkurat som The Beatles, fikk de fort spillejobber andre steder i landet - også i popens mekka - London. The Hammocks, som de kalte seg, hadde ikke holdt på i mer enn ett år og hatt fem-seks spillejobber før de fikk et engasjement på en klubb i hovedstaden.

The Crawdaddy var en typisk London klubb, hvor et annet populært band, The Rolling Stones, hadde spilt fast hver uke frem til de hadde fått sin første hit. Deres suksess ga en åpning for andre grupper - og The Hammocks - var et av mange elektriske luftslott nordfra som ble sendt til London i håp om at noen ville finne ut at den langhårede gjengen kunne bli det nye Beatles.

De fire ungdommene som utgjorde The Hammocks kjørte ned til London i en gammel Ford Transit. Varebilen var rusten og skranglete og luktet av støv og møkk. Den hadde ingen seter bak, så to av medlemmene i bandet måtte sitte oppe på høyttalere og forsterkere som var stablet inne i lastrommet.

Mye av veien var smal og svingete, og det var en anstrengelse å kjøre fra Sheffield til London. Men guttene var oppspilte. Det virket som om de var på reise inn i en ny verden, inn i et nytt liv.

Rundt hver sving dukket det opp nye og spennende ting. Etter hvert ble trafikken tettere, og etter noe som føltes som en evighet, fortalte skiltene langs veien at de nærmet seg London.

Den enorme byen gjorde et voldsom inntrykk på Vivian. Han satt foran, ved siden av sjåføren, og vekslet mellom å kikke ut av vinduet og ned på et stort kart han holdt i fanget. Vivian hadde fått oppgaven med å stake ut veien, men det var ikke lett etter at de kom inn i selve byen.

London er stor og full av mange små gater. Alle så like ut. Klubben skulle ligge i Richmond. Men hvor i helvete var Richmond? De kjørte mye feil, og kom ikke frem til klubben før tjue minutter etter de skulle ha stått på scenen.

Vivian visste innerst inne at han ikke var i besittelse av noe stort musikalsk talent, og at det var utseendet som var hovedgrunnen til at han hadde blitt bedt om å bli med i bandet. Han hadde et vakkert ansikt, med klare blå øyne, mørke øyenbryn og tjukt sort hår.

Jentene som fulgte etter diverse band var alle tiltrukket av ham, og de andre guttene kalte ham for PB – pretty boy. Det gjorde ham nervøs. Han var redd hver gang de skulle øve eller spille. Redd for å bli avslørt, og kanskje bli sparket ut av bandet fordi han ikke spilte godt nok. Derfor var han den som drakk og røyket mest i gjengen. Bassgitaren turte han aldri å holde i hendene uten å være ruset.

Spillejobben på The Crawdaddy ble, akkurat som Vivian hadde vært bekymret for, et mareritt. De kom for seint, og måtte bære anlegget gjennom salen mens lokalet var fullt av folk.

Det var en generaltabbe. Publikum var utålmodige. De ropte, klappet og peip mens The Hammocks rigget opp utstyret. Det gjorde alle i bandet nervøse, og de fikk ikke tid til å stille inn lyden før de begynte å spille.

Den første sangen låt forferdelig, og gjorde at de kom skjevt ut. The Hammocks strevde på scenen, forsøkte å finne rytmen, veve musikken sammen, men klarte det ikke. Publikum merket øyeblikkelig at de slet, og salen var negative fra første låt.

Men for Vivian var det verste med hele opplevelsen at han med en gang merket at folk ikke likte dem, bare fordi de kom nordfra. At The Beatles også var nordlendinger, hjalp ingenting. Tvert i mot. Londonpublikummet var forutinntatte, og like mye som de var interesserte i musikk og popband, var de opptatt av seg selv.

Oppdagelsen gjorde ikke mye for selvtilliten hans. Den kvelden på The Crawdaddy, mens de pakket sammen anlegget, bestemte Vivian seg for to ting: Han skulle aldri fortelle noen om bakgrunnen sin, og han skulle aldri mer komme for seint til en avtale.

Vivian klarte ikke lenger å ligge rolig i den høyre filen på motorveien. Han la bilen ut forbi en buss og ga gass. Han sneipet sigaretten i askebegeret, fant frem en pakke Marlboro, og med en håndleddsbevegelse slo han en ny sigarett inn mellom leppene.

Veien strakte seg ut foran ham, bred og uten en sving, så langt han kunne se. Han tenkte på hvordan veier og transport hadde forandret seg, og tilbake på de grå og innholdsløse dagene i Sheffield for mange, mange år siden.

Ville livet blitt enklere, om han hadde valgt et mer ordinært liv?

Det var for seint å tenke på det nå.

Underholdningsbransjen hadde virket fristende. The Beatles var alle unge gutters forbilder. Men John, Paul, George og Ringo var helt klart genier. De tryllet frem den ene fantastiske sangen etter den andre.

Vivian klarte ikke å sammenligne seg med dem. Selv var han ikke rare musikeren, bortsett fra at han klarte å telle takter og synge andrestemme, om han hørte seg selv godt.

The Hammocks fikk ikke flere Londonjobber, og etter noen få andre spillejobber nord i England, som også gikk dårlig, ble bandet oppløst. Men fordi Vivian så ut som en popstjerne, spilte bass og hadde en kul forsterker, fikk han stadig tilbud om å bli med i andre band.

Han var en råtten bassist, men bassanlegget og det lange håret var nok til at han var ettertraktet. Det var utseendet og anlegget som var etterspurt, ikke hans musikalske kvalifikasjoner eller personlighet.

Da sannheten gikk opp for ham, fikk han skikkelig noia. Han var alltid redd på scenen, men oppdaget fort at om han dyttet i seg dop og sprit, ble han selvsikkerheten selv. Whisky og cola var The Beatles favorittdrink, og den fikk også ham til å føle seg på topp.

Han kunne kaste innpå store mengder uten at det syntes på ham. Det var verre med dop. Han likte dop også, men det ga ham mørke, tunge øyne, og talen ble langsom og uklar.

Våren 1966 fikk det nye bandet hans plutselig en jobb i London. De øvde mye i forkant, og dro tidlig nedover, slik at de hadde god tid til å finne klubben og få satt opp anlegget.

Konserten ble en suksess, til tross for at Vivian var både full og stein. På den siste låten falt han overende i et forsøk på å gjøre en spektakulær avslutning, men jentene bare hylte, og trodde det var en del av showet.

Dagen etter våknet han opp, omtåket, på en fløyelssofa i en ukjent leilighet. Rommet var fullt av eksotiske planter og blomster. Leiligheten luktet som en blanding av en kjemisk fabrikk og en botanisk hage.

Foruten sofaen var det få vanlige møbler. I stedet for stoler fantes det digre puter til å sitte på, og bordene var lave kasser fra et fiskemarked. Leiligheten var uryddig, men kul og fremmedartet. Han bestemte seg spontant for at dette måtte bli hans nye, midlertidige hjem.

Leiligheten lå i Maida Vale, og tilhørte en voksen mann han hadde truffet kvelden før. Mannen var en velstående hippie, og Vivian klarte å overtale den nye kameraten til å la ham sove på sofaen frem til han fant et sted å bo på egenhånd. Han sluttet i bandet, uten at noen protesterte, og ble boende i stua til sin nye venn.

Maida Vale ligger bare noen kvartaler fra Abbey Road, og kameraten fortalte om en liten pub hvor du kunne møte musikere som var på jobb i det sagnomsuste studioet, oppkalt etter den lange Londongaten. Studioet hadde egen flott kantine med ganske god pub-feeling.

Men under lange innspillinger fikk de fleste musikere trang til å lufte seg litt ute blant folk, og da foretrakk de ofte og stikke en tur på puben Heroes of Alma. Puben lå på baksiden av kvartalet, tvers ovenfor studioet.

Det var langt å gå fra inngangen til studioet, rundt kvartalet til puben - om du gikk gatelangs. Men hvis du gikk ut i bakgården og hoppet over et gjerde, kom du direkte til en sidedør til puben.

Grupper som The Beatles og Pink Floyd benyttet den muligheten ofte når de var på jobb, og innehaveren av puben lot dem smette ut og inn av sidedøren akkurat som de ville.

Fordi det fantes mange andre puber som tilsynelatende lå nærmere Abbey Road studioet, var det sjeldent at fans som jaktet på idoler som The Beatles, oppdaget at det var til denne puben de fleste musikere gikk for å ta seg en øl.

Puben var hjemmekoselig, liten og oversiktlig. Den bestod bare av ett rom, og alle gjestene kunne til en hver tid se hvem som kom inn i puben. Om Paul og Ringo stod i baren, og det plutselig rant inn en gjeng med skolejenter på jakt etter The Beatles, kunne de raskt smette ut sidedøren.

Vivian begynte å henge på Heroes of Alma. Hver dag, fra den åpnet på formiddagen, til den stengte klokken elleve på kvelden. Han ble raskt stamgjest, og det tok ikke lang tid før han ble kjent med flere av dem som jobbet fast i Abbey Road; teknikere, produsenter og musikere. Ikke sjelden ble han invitert med tilbake til studioet for å høre på nye innspillinger.

Produsentene ville gjerne vite hva den vanlige mannen fra puben syntes om deres innspillinger, og Vivian lånte villig bort ørene sine.

En kveld endte en slik avspilling opp i en gedigen fest. The Beatles hadde akkurat mikset ferdig sangen A day in a life, og produsenten, George Martin, var usikker på om innspillingen var for eksperimentell.

Bandet hadde invitert inn en masse forskjellige type mennesker for å lytte til resultatet. En blanding av musikere, kunstnere og fans. Alle likte miksen, og den gode mottakelsen ble feiret ettertrykkelig.

Vivian var også blitt invitert. Han var blitt venn med en av teknikerne i Abbey Road, og han var ofte med på liknende seanser.

Men denne kvelden var spesiell.

Han befant seg i samme rom som The Beatles. Det var så praktfullt at Vivian kun drakk og røyket små mengder. Han ønsket å ta situasjonen inn over seg; huske hva John Lennon hadde sagt, at han tente sigaretten til Jimi Hendrix, og at han diskuterte orkesterarrangementer med George Martin.

Etter at seansen var over og de fleste andre hadde dratt, ble Vivian sittende igjen og snakke med teknikeren som hadde ansvaret under innspillingen. De to var de eneste, bortsett fra George Martin, som ikke hadde vært overstadig beruset, og Vivian hjalp til med å rydde flasker og askebegre.

Han var så engasjert og interessert denne kvelden, at han ble han spurt om han hadde mulighet for å komme tilbake dagen etter. Da skulle det finne sted en stor liveinnspilling i Abbey Road, og teknikeren trengte hjelp til en del praktiske ting. Studioet manglet en mann som kunne ta imot publikum, servere øl og sørge for at stemningen forholdt seg på topp under hele innspillingen.

Vivian lot ikke den sjansen gå fra seg. Han stilte opp tidlig, var forberedt og gjorde en entusiastisk og god jobb. Ikke mange dager senere ble han spurt om han hadde mulighet for å stille opp en gang til.

Det gjorde han, og snart jobbet han hver gang det var en tilstelning i Abbey Road studioet. Han jobbet helhjertet, og sørget alltid for at alle var fornøyd med jobben han gjorde.

Men en dag han ble forespurt, hadde han en annen avtale, og måtte takke nei. Han hadde forventet at de skulle bli sure på ham, men i stedet fikk han tilbud om å bli ansatt i Abbey Road. Om han var interessert, kunne han få jobb som tape op – tape operator – en betegnelse som ble brukt på folk som assisterte teknikerne under innspilling.

Stort sett var oppgaven å skifte taperuller, hente kaffe og skaffe dop til musikere. Det var den laveste stillingen man kunne ha, men i et studio som Abbey Road var bonusen at man fikk treffe og bli kjent med de beste og mest populære artistene, og det igjen ga tilgang til hundrevis av nydelige jenter som var villig til å ligge med hvem som helst, bare for å rykke et skritt nærmere verdensstjernene.

Vivian fant platebransjen fascinerende. Den fungerte ikke slik han hadde trodd da han spilte i band. Etter hvert som han kom inn i miljøet, gikk det opp for ham at det verken var artister eller teknikere som hadde råderett over det kunstneriske resultatet.

Alle artistene hadde managere, og egentlig var det i denne posisjonen makten var plassert. Det var manageren som samarbeidet med plateselskapet, og tilrettela alt fra innspillinger til turneer.

Men det aller mest fascinerende var at alle pengene som artistene genererte, ble kanalisert gjennom managerens bankkonto. En annen ting Vivian la merke til, var at mange managere ikke hadde et snev av musikalitet. Allikevel styrte de noen av verdens mest kjente band med jernhånd.

Etter å ha forstått dette, tok det ikke lang tid før Vivian begynte å drømme om å bli manager. Første skritt var å reise rundt på klubber og lete etter band han antok kom til å gjøre det skarpt. Hver gang han hørte noen han likte, gikk han bak scenen og snakket med medlemmene. Etter kort tid fant han et band som ikke hadde manager, og med litt sjarm, klarte han å overtale dem til la ham forsøke å styre karrieren deres.

På grunn av sin jobb i Abbey Road, kom han rask inn hos landets største bookingagent, og snart var bandet hans på turné over hele England. Bandet spilte inn et par singleplater, uten den helt store suksessen, men det var nok til at de ble invitert til å være med på en The British Invasion Tour of America.

Dave Clark Five stod på toppen av plakaten, etterfulgt av The Kinks og Zombies. Helt nederst, med liten skrift, kom bandet hans. Vivian kunne huske hvordan han hadde oppdaget en enorm billboard for turneen langs veien inn til Chicago.

Turnéplakaten var blåst opp i et enormt format. Han satt i turnébussen og stirret ut av vinduet, da han fikk øye på den. Han rakk bare å se den et øyeblikk. Den stod ute på et jorde langs motorveien, og hadde han ikke sett plakaten tidligere, ville han ikke fått med seg navnet til bandet sitt.

Men at Dave Clark Five var på vei til Chicago fikk han med seg fordi skiltet var minst femten ganger tjue meter stort, og opplyst av fire store lyskastere. Det var da han oppdaget den enorme plakaten, han forstod hvor mye større alt er i Amerika, og tanken sendte en iling av begeistring nedover ryggen hans.

Han hadde sluttet i Abbey Road da bandet fikk tilbud om å bli med på turneen, men det var først da de kjørte inn i Chicago, han forstod at han hadde gjort det riktige valget. Å turnere i Amerika var en fantastisk opplevelse.

Men det viktigste han lærte, var oppdagelsen av at det verken var managere eller artister som hadde kontroll over en artists karriere. Den reelle makten, og de store inntektene, var det plateselskapene som stod for. Det var de som bestemte alt. Og det aller beste, som han snart forstod, var at du verken trengte mye penger eller gode artister for å starte et eget selskap.

Hvis du klarte å hype et band, kunne du bare gå til en av de store labelene som RCA, Polydor, Capitol eller EMI og gjøre en avtale om distribusjon. Mot denne avtalen fikk man et stort forskudd, som man igjen kunne bruke til å finansiere studioutgifter, og til å sette opp sitt eget selskap.

Med et passe kjent band i stallen var det nesten umulig å feile som platedirektør. Alt du trengte var guts, og en god slump frekkhet.

Den sølvgrå Porschen raste inn i motorveitunnelen ovenfor Arguineguin. Baklysene fra andre biler blusset opp i det sorte hullet, og rykket Vivian tilbake til virkeligheten.

Han hadde kjørt mer enn fem mil, fra Las Palmas til Arguineguin, fortapt i egne tanker. Fordi han kjente veien godt, hadde han svunnet hen i gamle minner. Han kunne ikke fysisk huske å ha passert verken Vecindario eller Playa del Ingles. Motorveien, og det lave suset fra bilens hjul, hadde dratt ham inn i en transe.

Det var på tide å våkne opp, og slutte å spekulere på hva som hadde gått galt. Han hadde gjort mye dumt i sitt liv, men dette han var i ferd med å gjennomføre nå, var kanskje det aller verste? Men, trøstet han seg selv, han tok i alle fall grep.

Det hadde han alltid gjort, og det hadde reddet ham ut av mange kniper. Han hadde kanskje ikke lyktes like bra som Richard Branson, men han var en entreprenør i verdensklasse, han også.

Vivian svingte av fra motorveien og kjørte inn i Puerto Rico. Han rullet sakte langs det grelle, rustbrune shoppingsenteret midt i byen til han så en telefonkiosk. Så lenge det var mulig, forsøkte han å bruke telefoner som ikke kunne spores.

Han stoppet bilen og åpnet døren. Varmen slo i mot ham. Overgangen fra den kjølige bilen til varmen ute på fortauet var som å gå uforvarende inn i en badstue. Han begynte å svette øyeblikkelig, og et sekund vurderte han og sette seg tilbake inn i bilen, og heller bruke mobilen.

Men han kunne ikke begynne å ta sjanser. Ikke nå! Han gikk bort til automaten og løftet av røret. Han var overrasket over at den virket, og fant frem en mynt. Røret var glohett etter å ha stått i solen, og han måtte holde det på avstand fra øret.

Han slo et nummer han hadde memorert, og ventet utålmodig. Etter bare noen få ringesignaler, ble telefonen besvart.

”Ja,” sa en stemme i den andre enden.

”Alt under kontroll?” spurte Vivian.

”Ja,” sa stemmen.

”Vi er i Mogán om en halvtime, sånn omtrent.”

”Det er en forandring i planen,” sa Vivian.

Ikke gå til Mogán. Gå til Pasito Blanco i stedet.”

”Hvorfor det? Vi har vært bordet av Kystvakten. Vi er klarert for lenge siden.”

”Gjør som jeg sier.”

Vivian var forberedt. Han likte å gjøre brå forandringer, endre på avtaler, slik at ingen visste hva han planla. 

”Jeg venter på dere der,” sa han. ”Havna er privat, men dere har plass, og vi kan bruke krana. Det har jeg fikset. Vi heiser Zodiacen rett over på en henger. Alt er klart. Det tar ikke mange minuttene, og etterpå kan dere gå på bar og feire.”

”Vi skal mer enn på bar. Vi har vært lenge til sjøs,” lo stemmen i den andre enden.

”Da har jeg det perfekte stedet for dere. Stol på meg! Vi kan arrangere en orgie. Men det vil jeg være med på – og alt er på meg.”

Vivian hang opp røret, og tørket vekk en svettedråpe. Han var fornøyd med seg selv. Det viktigste i livet er å møte problemene i forkant. Det hadde han alltid vært god på, og nå hadde han klart det igjen.

Båten var kommet frem, ingen hadde stilt spørsmål, og det eneste som gjenstod var en liten detalj.

Den skulle han ta seg av selv. Det kunne umulig slå feil?

Fortsettelse neste uke: Sikkert som banken.

Klikk her for å lese tidligere kapitler