Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 7

Who was that man

Tim Cox lurte på om det var lett å oppdage at han var iført parykk. Han stod på stasjonen i Wimbledon og ventet på toget til London.

Det var tidlig på ettermiddagen, og få andre passasjerer ute på plattformen. Vinden blåste surt fra nord, og det var regn i luften.

Kalenderen fortalte at det var vår, men om man skulle dømme etter været, kunne det like gjerne være midt i januar.

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Tim hørte latter fra noen skolejenter nede i undergangen til stasjonen. Lengre borte på plattformen stod tre eldre damer. Alle tre fiklet med paraplyene sine og forbannet været.

Tim krommet seg sammen inntil en stolpe under et overbygg, godt i ly fra vind og regn. Han satte en liten veske med alt han hadde av klær og eiendeler mellom føttene, og dro jakken tettere rundt seg.

Tim forbannet været. Hvordan ville parykken reagere på vann? Den skulle være av naturlig hår, men han hadde kjøpt den på nettet, og han tvilte på at kvaliteten var like god som reklamen påstod.

Parykken var mye mørkere enn hva han hadde trodd, og hårene så unaturlig ut.

En svak rumling i det fjerne fortalte at toget var på vei inn på stasjonen. Skolejentene kom opp fra undergangen og stilte seg ytterst på perrongen.

De gamle damene begynte å gå fremover, som om de var redd for at toget ikke skulle stoppe.

Toget hadde god fart inn på stasjonen, men stoppet brått med en høy, skrapende lyd. Tim valgte en annen vogn enn skolejentene og de gamle damene. Han steg på toget og gikk gjennom et par vogner, inntil han fant en plass hvor det nesten ikke satt mennesker.

En mann som leste i en bok, kastet et blikk opp på ham, men det var alt. Tim satte seg ned og kikket på det duse speilbildet i vinduet. Det var gjennomsiktig, nærmest svart-hvitt , og veldig utydelig. I glasset så parykken helt grei ut, men han visste at det ikke reflekterte virkeligheten.

Han forsøkte å ikke bry seg om det. Hva spilte det for en rolle om folk lo av ham, eller oppdaget at han gikk med parykk? Det som var viktig, var at ingen gjenkjente ham. Og sjansen for det var liten. I tillegg til parykken hadde han grodd en tjukk bart og var iført mørke pilotbriller.

Mange ville nok oppfatte ham som en raring, men at noen ville gjenkjenne ansiktet hans, det trodde han ikke.

Togturen inn til London tok bare femti minutter. Han gikk av på Elephant & Castle, skiftet til London Underground og fortsatte til Leicester Square.

Her skiftet han til Piccadilly line og fortsatte mot Arnos Grove. Da han passerte King’s Cross Station kom han til å tenke på Nick Lowe og sangen Who was that man.

I 1987 brøt det ut en eksplosiv brann på King’s Cross og trettien mennesker mistet livet. Alle ble identifisert, bortsett fra én. Det var stakkaren Nick Lowe skrev en sang om. En mann som ingen kjente eller savnet. En anonym person som ingen visste hvor kom i fra - eller hvor han skulle.

Tim skulle gjerne hatt den mannens anonymitet. Fått sjansen til å begynne på nytt. Han ble sittende å gruble på fremtiden. Det var bare kort tid siden han hadde fått vite at han hadde blitt lurt, at han var blitt ført bak lyset uten engang å legge merke til det. Og svindelen hadde pågått i flere tiår.

Hvordan kunne han ha vært så naiv?  Nå, fra en medfange, hadde han fått vite hvordan det hadde foregått. Men kunne han bevise det i ettertid? Neppe. Og at han var blitt lurt for penger var noe helt annet enn det som hadde ført ham i inn i den ulykkelige situasjonen han befant seg. Nei, skylden var helt og holdent hans egen idioti.

Han hadde gjort mange ting feil – gjennom hele livet, men de aller fleste av dem var ubevisst. Han hadde vært dum. Mange ganger. Og det hadde han fått svi for. Om det hadde blitt en ny brann på T-banen akkurat nå, så hadde det ikke gjort noe, tenkte han.

Men så gikk det opp for ham at om han hadde omkommet i en slik brann, så hadde han ikke vært en anonym, forulykket mann. Han ville vært på alle landets avisers førstesider. Og folk ville bare smilt og tenkt at en slik død, det var akkurat hva Tim Cox fortjente.

Det var ingen god måte å ta avskjed på.

Tim hadde bare vært i Arnos Grove en gang tidligere. Det var allerede mer enn fire år siden. Han gikk av på stasjonen og ut i Bowes Road. Han måtte se seg om et øyeblikk før han husket hvilken vei han skulle gå. Et hvitt hus på venstre side av veien avgjorde saken.

Han husket huset og fortauet med en allé av trær ut mot veien. Rett etter det hvite huset kom han til en åpen plass. Deretter fulgte en lang rekke med like hus. Det var eneboliger med små grønne hager i front, avskilt med en lav mur ut mot fortauet og veien.

Han kunne ikke huske hvilket hus han skulle til, og måtte ta seg tid til å lese navnene på postkassen til hvert enkelt hus. Etter noen minutter fant han navnet han lette etter: Morgan Cox.

Først gikk han rett forbi. Han hadde ikke lyst til å banke på.

Men fantes det andre muligheter?

Han forsøkte å tenke på alternativer, men kunne ikke komme opp med noe som var bedre. Ubesluttsomt ble han stående på fortauet, to hus lengre nede i veien. Biler suste forbi i en endeløs rekke.

Etter hvert begynte folk å legge merke til ham. Hvor lang tid ville det gå før noen ringte til politiet og sa at de trodde de hadde en gal mann, i unaturlig parykk, stående utenfor huset deres?

Han var kommet så langt nå at han ikke kunne snu.

Og hva kunne han tape? Han var allerede på bunn. Tim gikk tilbake, inn porten og opp til huset.

Midt på døren var det en stor metallhammer til å banke på med. Han løftet opp hammeren, holdt den usikkert oppe i noen sekunder, før han smalt den mot døren. Flere ganger i rask rekkefølge.

Etter en liten stund kom det noen lyder innenfra. Tim tok et skritt tilbake og ventet på at døren skulle bli åpnet.

Det ble fiklet med nøkler, merkverdig lenge, før døren til slutt svingte opp. En liten gutt, ikke større enn at hodet hans rakk opp til dørhåndtaket, tittet ut. Han holdt en ball under den ene armen.

”Hei,” sa Tim.

”Du må være Jonathan?”

Den lille gutten stirret skeptisk på ham med et morskt blikk før han nikket på hodet. Forsiktig.

”Er pappaen din hjemme?” spurte Tim.

Gutten flyttet ballen over til den andre siden, nølte et øyeblikk, før han igjen nikket bekreftende.

”Hvem er det, Jonathan?” ropte en mannsstemme inne fra huset.

”Hvem er du?” sa gutten.

Stemmen var avvisende, som om han helst ville lukke døren.

”Jeg er onkelen din?”

”Jeg har ingen onkel. Roger, bestevennen min, har tre onkler. Men jeg har ingen.”

”Hvem er det?” Stemmen inne fra i huset var kraftigere.

”Det er en onkel?”

Jonathan snudde seg og kikket forvirret inn i huset. Det kom noen brå lyder innefra før en mann dukket opp bak den lille gutten.

Han kikket forfjamset på den merkelig fremtoningen som stod på gårdsplassen, før det gikk opp for ham hvem det var. Med et rykk dro han den lille gutten til seg.

”Hvorfor i helvete kommer du hit?” sa han.

”Du er broren min, Morgan,” sa Tim.

”Det er lenge siden jeg har hatt noen bror. For meg er du mindre levende enn Dracula.”

”Gi deg. Jeg vet at jeg gjorde en feil, men nå har jeg tatt straffen.”

De ble avbrutt av en dame som kom ut av døren på nabohuset. Hun vinket lett til Morgan før hun gikk ut på fortauet og forsvant nedover gaten. Morgan tok tak i Tim og dro ham inn i entreen på huset.

”Jeg vil ikke ha deg stående på utsiden av huset. Noen kan gjenkjenne deg. De færreste her omkring vet at vi er brødre.”

”Du er lillebroren min. Jeg kan huske at du var stolt av meg.”

Tim klarte ikke å se direkte på broren.

”Jeg visste ikke at du var et jævla svin!” sa Morgan.

”Det var en tabbe, men det var ikke en så stor forbrytelse. Det var ikke så ille. Hadde det vært det, ville jeg ikke sluppet ut av fengselet nå.”

”Ikke så ille? De fant fjorten tusen filer med barnepornografi på harddisken din. Fjorten tusen filer, hjernen din er en pedofil svamp!”

”Men hør, jeg har aldri rørt noen. Jeg har aldri skadet noen. Jeg har sett på bilder, ja, men om jeg ikke hadde vært kjent, så ville aldri avisene ha skrevet om det.”

Morgan dyttet den lille gutten inn i huset.

”Gå opp på rommet ditt,” sa han. Guttungen ble bare stående og kikke på den fremmede mannen.

”Nå, Jonathan!”

Han skubbet gutten innover i huset og lukket døren etter ham.

”Morgan,” sa Tim. ”Jeg ble gjort til en offentlig syndebukk.”

”Ja, og det var fortjent,” sa Morgan.

Han knyttet neven som om han hadde lyst til å slå.

”Fjorten tusen filer med barnepornografi. De fleste, meg inkludert, ville fått deg kastrert. Hvis Elisabeth hadde kommet hjem nå, og funnet deg i samme rom som Jonathan, ville hun kastrert deg her og nå, med hagesaksen.”

”Jeg dreit meg ut. Jeg vet det! Det er ulovlig, men hadde jeg ikke vært kjendis, så ville aldri Daily Mail dratt opp saken på forsiden. Historien ville ikke fått et eneste oppslag i noe media - om jeg ikke hadde vært kjendis.”

”B-kjendis. Has been er et bedre uttrykk. Det er ingen som ville husket deg om det ikke var for denne saken. Du har alltid hatt for høye tanker om deg sjøl. Du har ikke hatt en hit siden syttitallet, og selv ikke da var det ordentlige listetopper. Du og det bandet ditt, dere var aldri noe tess! Dere hadde kanskje noe låter som var topp ti, men dere kom fullstendig i skyggen av band som Slade, T-Rex og Sweet. Og bortsett fra Marc Bolan som døde ung, så er det ingen som husker noen fra de bandene heller. I dag er du ikke annet enn en pedofil idiot.”

”Jeg husker at du var stolt av meg,” sa Tim, han klynget seg til fortiden.

”Vi hadde flere store hits. Rock this World var nummer tre. Husker du ikke det? Du var ikke mer enn ti år, men du fikk være med på Top of the pops. Og da vi var på turne med Mud, fikk du sitte på scenen da vi spilte i London.”

”Mud,” Morgan spyttet ut navnet.

”De var mer populære enn dere, og det er ikke en kjeft som husker dem i dag. Det er ingen som husker deg eller The Spyes! Det eneste folk husker om deg - og det husker de godt - er at du er en pedofil råne.”

Han lukket opp døren og pekte ut.

”Du må komme deg vekk herifra før Elisabeth kommer hjem.”

Tim gjorde ingen tegn til å ville gå.

”Hvor skal jeg dra?” sa han.

”Jeg har et godt forslag,” sa Morgen.

”Dra til et annet land, dra til månen, dra til helvete - bare kom deg ut herifra!”

”Jeg har mistet alt. Jeg har ikke noe sted å bo, jeg har ingen penger… hvor skal jeg dra?”

”Hvorfor skulle det plutselig bli mitt problem?”

Morgan pekte på døren.

”Du er den eneste jeg har. Du er broren min.”

Tim forsøkte å ta på ham.

Morgan tok et skritt tilbake. Forbannet. Han pustet dypt, ut og inn, et par ganger. Demonstrativt. Med et grynt slo han knyttneven i veggen.

”Faen,” sa han. ”Jeg burde ikke gjøre dette.”

”Hva da?”

Det var et lite håp i stemmen til Tim.

Morgan skulte bort på ham.

”Jeg har en limit på fem hundre pund for uttak i minibank. Hvis du lover å aldri mer vise deg her, så skal du få det.”

”Er det virkelig så ille?”

”Ja.”

”Men…”

Morgan avbrøt ham.

”Jeg har ingen bror lenger. Forstår du ikke det? Dette er det siste jeg kan gjøre for deg. Om jeg hadde tilgitt deg, så ville Elisabeth tatt med seg Jonathan og forlatt meg. Det er jeg sikker på. Vil du ha de fem hundre, eller ikke?”

”Du er sikker på at du mener dette?”

Tim hadde vanskelig for å puste.

”Helt sikker!”

Morgan så ham rett i øynene.

”Ok, takk da,” sa Tim.

Han var glad han hadde briller med sotet glass.

”Jeg vil ikke bli sett sammen med deg. Selv ikke med den dumme parykken. Du kan gå først og så møtes vi om ti minutter på T-banestasjonen. Du får pengene av meg, men vi snakker ikke sammen. Ok?”

Tim gikk ut gjennom den åpne døren.

”Du skal få igjen pengene,” sa han.

”Jeg har planer om et helvetes comeback.”

 Fortsettelse neste uke: Ricardo får øye på erkefienden, vannbaronen Don Pablo, i Las Palmas Don pablo har noe mystisk for seg.