Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 39

Fumar puede matar

Julia våget seg så tett innpå den sorte Mercedesen at hun var helt sikker på at ikke var mulig å miste den av syne.

Veien var oversiktelig, men hun var redd for å få en bil foran seg som plutselig stoppet ved et rødt lys, og som på den måten kunne forhindre henne i å følge etter.

Hvorfor hun fulgte etter mennene var hun ikke sikker på. Hun var bare redd for at de skulle unnslippe, og på en eller annen måte måtte hun forhindre det.

Snart var de ute på motorveien. Trafikken snodde seg gjennom det tørre landskapet som en buktende orm. Den gikk rett mot sør, parallelt med Atlanterhavet, i en lang bølgende bue, frem mot Playa del Inglés.

Julia stirret så det rant av øynene. Hva drev de med inne i bilen? Så vidt hun kunne se, snakket alle tre opphisset i hver sin mobiltelefon. Ingen av dem hadde gjort tegn til å snu seg, eller å kikke bakover. De følte seg tydeligvis trygge.

Skydekket var sammenhengende og luften fremdeles full av støv fra Sahara. Hun måtte bruke vindusviskerne for å fjerne sand fra frontruten. Calimaen hadde på ingen måte sluppet grepet. Varmen var like pågående.

Hun tenkte en stund på Vivian, faren som hun så ofte hadde skreket til, og sagt at han hadde ødelagt livet hennes. Nå hadde hun også ødelagt hans. Hvis det han hadde fortalt henne tidligere på dagen stemte, så hadde hun effektivt lagt fremtiden deres i grus.

Ngozi Adu hadde nå kokainen, og Vivian var ruinert, hvilket betydde at hun også var på bar bakke. Vivian hadde, i følge ham selv, gjort et siste desperat grep for å komme seg ut av det økonomiske uføret han var i. Og med litt hjelp fra henne ville det kunne gått bra.

Men hun hadde blindt vært opptatt av å ta Ngozi Adu, og i stedet for å redde situasjonen, hadde hun rotet alt til – big time!

Igjen hadde den helvetes dopen rasert livet hennes. Hun hadde ødelagt for sin egen far - og seg selv, mens Ngozi Adu, den store fisken, slapp unna uberørt. Ham hadde hun ikke klart å felle. Møkkamannen personlig hadde gått klar.

Han ville ha vondt i hodet noen dager, men så ville han være like fin. Det var en vending hun ikke hadde forutsett. Hele motivasjonen var å ta svinet. Hun ville hevne moren, og med å få tatt en skikkelig narkobaron, hadde det også vært noe mening i det andre hun hadde gjort. Nå var alt meningløst.

Hun var en parodi.

En vits.

Livet lo av henne.

Hun hadde ikke oppnådd noe som helst. Ingenting av det hun hadde gjort hadde hatt alvorlig følger for dem hun hadde eksponert. Hun hadde ønsket å terrorisere langere. Det er langerne som var de skyldige.

Hun hadde drevet sin egen krig mot dem, og hun hadde blottlagt mange av dem for familie og venner. Det finnes langt flere langere enn dem som reker gatelangs sammen med prostituerte. Det er bare på film narkoproblemene er så enkle, tenkte hun.

Det er en pest som har spredt seg til hele samfunnet. En pest så omfattende at samfunnet har gitt opp å bekjempe den. Hun hadde trodd at hun kunne forandre noe, men nå skjønte hun at alt var nytteløst. Livet var bortkastet.

Julia hadde ikke hatt noen anelse om at Vivian ikke lenger hadde penger. Tvert i mot, hun hadde trodd at familien hadde nok penger til å leve ubekymret resten av livet. Hun kunne ikke se for seg Vivian drivende gatelangs som en fattig narkoman.

Og hva skulle hun ta seg til?

Svaret var for innlysende til at hun orket å tenke på det. Hun stirret etter bilen foran. Den svingte av fra motorveien, inn mot Maspalomas. Den hadde en kurs som ville bringe dem ned til Casa Isabella, det var sikkert.

Hun var på nippet til å sette opp farten og komme seg opp på siden av dem, slik at hun kunne presse bilen ut av veien.

Hvor dum var det mulig å bli?

Hastigheten var alt for lav til at det ville forårsake en skikkelig utforkjøring. Mennene ville antakeligvis bare kollidere med en stolpe, hoppe uskadet ut, og skyte henne.

Hun ønsket å se Ngozi Adu brenne i helvete. Han var en av hovedgrunnene til at narkotikaen fløt vilt i dette ferieparadiset. Omsetningen av alle typer narkotika gjennom hans organisasjon var enorm, både i Playa del Ingles og i Maspalomas.

Og han undertrykte kvinner, behandlet dem som søppel. Han var en jævel i lang, fargerik kjortel, ikke mer verdt mer enn støvet som blåste over forntruten foran henne. Hun hadde hatt ham i kne, inne på lageret, lenket til kokainen. Hun burde drept ham, der og da.

Hva feilte det henne? Da hun endelig hadde sjansen til å gjøre noe som virkelig hadde en innvirkning, så overlot hun ansvaret til politiet. Hadde hun ikke det som skulle til for å avslutte? Var hun ikke i stand til å trykke på avtrekkeren, om hun fikk sjansen?

Nå var Mercedesen rett ved innkjørselen til Casa Isabella - kasino, horehus og hovedkvarter. Mennene var tilbake i ormebolet uten at hun kunne gjøre noe med det.

Felttoget var over, og hun hadde tapt. Alt hun hadde gjort etter morens død var bortkastet. Hun hadde spilt ballen, men bommet på målet – hver gang.

Hun kastet et siste blikk etter Ngozi Adu. I stedet for å svinge inn til parkeringsplassen, fortsatte Mercedesen videre nedover veien. Hvorfor? Hvor hadde de tenkt seg? Julia hang på rundt kvartalet.

Mellom to små bungalower gikk det en liten stikkvei inn, gjemt blant store hekker. Mercedesen tok av fra hovedveien og forsvant nedover. Veien var for liten og smal til at hun kunne følge etter med bil.

Hun bråstoppet, hoppet ut, og løp til fots forsiktig inn der hvor bilen hadde forsvunnet.

Passasjen var ikke lang, og snart gikk det opp for Julia at det bare var en annen vei inn til Casa Isabella. Den lille veien endte opp på siden av parkeringsplassen, rett ved en unselig bygning som ikke Julia hadde lagt merke til sist hun var der.

Hun klemte seg inn i hekken og tok et overblikk over plassen. Mercedesen stod parkert tett inntil den lille bygningen. Ngozi Adu og en av mennene satt fremdeles i bilen. Brått åpnet den ene veggen seg som en garasjeport, og bilen kjørte inn.

Julia stod urørlig å beskuet det hele. Veggen gled tilbake, og det var ikke lenger mulig å se at det fantes en åpning der. Det var ikke vanskelig å forstå hvordan kontoret var konstruert med fluktvei.

Før hun hadde blitt vist inn på kontoret hans, hadde de gått ned en trapp, og gjennom en gang. Julia hadde trodd at de befant seg i en kjeller, men nå skjønte hun at det måtte ha vært en underjordisk gang, og at kontoret hun hadde besøkt, lå i den rare, unnselige bygningen uten vinduer.

Hun rakk å få et glimt inn, før veggen lukket seg. Bilen hadde plass til å snu på den ene siden, og i den andre enden lå kontoret. Interne vegger skled på plass som teaterkulisser. Det var byggverket til en som hadde mye å skjule.

Julia gikk tilbake til bilen. Hun følte seg fullstendig tom. Hodet hennes var som en brønn, full av mismodige tanker. Inne i bilen følte hun seg enda mer hjelpesløs.

Hun hadde tapt.

Kampen var over.

Hun bøyde nakken og stirret mot gulvet. I den lille beholderen foran girspaken lå en av Vivians sigarettpakker. Fumar puede matar - røyking kan føre til døden, stod det skrevet med fet skrift på siden av pakken.

Hun ble sittende å skule på sigarettene. Etter noen sekunder plukket hun opp sigarettpakken, startet bilen og kjørte langsom bortover veien. Noen hundre meter lengre nede lå det en bensinstasjon. To personer var i ferd med å fylle bilene sine, men det var flere ledige pumper.

Julia svingte inn og stoppet ved en ledig bensinpumpe. Hun åpnet begge vinduene på samme side som bensinlokket var plassert. Rolig gikk hun rundt bilen, skrudde av bensinlokket, hektet av pumpen og fylte tanken full med bensin.

Deretter stakk hun pumpen inn gjennom bakvinduet og dynket baksetet og gulvet til det var kliss vått. Uten å stoppe fortsatte hun til forsetene. Da alt var dynket og gulvet var fullt av bensin, satte hun pumpen tilbake.

Eieren av den nærmeste bilen oppdaget hva hun gjorde, og løp forferdet inn på bensinstasjonen. Julia ignorerte ham, satte seg inn i bilen, startet opp, og svingte ut på veien.

Hun kjørte rolig tilbake til stikkveien mellom hekkene, og førte bilen frem til kontoret til Ngozi Adu.

Hatet gjorde henne helt rolig. Hun visste hvor Mercedesen var parkert og hun visste hvor kontorpulten stod.

Oppstemt tok hun sikte på kontoret, og slo ut en sigarett fra pakken. Hun stakk den i munn, dyttet inn sigarettenneren, og ventet. Da tenneren spratt ut, tente hun sigaretten og tok et par heftige drag.

Med sigaretten i munnen tråkket hun gasspedalen dønn i gulvet. Hun hadde ikke mer enn hundre meter på å få opp farten, men det var nok. Idet hun braste gjennom den kamuflerte garasjedøren, spyttet hun sigaretten ned på gulvet.

Det siste hun så var Ngozi Adu og flere av mennene hans som forvirret skrek opp idet ildkulen braste gjennom veggen.

”Mamma, her kommer jeg!” sa hun, og lukket øynene.

Neste uke: Siste kapittel. Spenningen topper seg. Hvem dør, og hvem får leve videre? Klarer lille Elena seg? Blir Marisol drept? Slipper Vivian unna med flere drap på samvittigheten?

Klikk her for å lese tidligere kapitler