Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 32

Verre enn helvete

Det var stummende mørkt nede i bagasjerommet. Luften var så tjukk og varm at det var anstrengende å puste. Lukten av størknet blod, svette og møkk gjorde det ikke bedre, og hvert åndedrag føltes frastøtende.

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Marisol forsøkte å snu seg. Hun lå med ryggen inntil enden av bagasjerommet med nakken bøyd og med knærne trukket inn under seg.

 Under hoften hennes var det en stor, ubehagelig klump. Hun forsøkte å ake seg til siden for å komme seg av klumpen, men hun klarte det ikke. Fortvilt stakk hun en hånd ned langs siden og inn under hoften.

Hun forsøkte å heise hoften opp, slik at hun kunne få fjernet klumpen. Hjertet gjorde et hopp i det hun tok på den.

Klumpen var en arm. En kroppsdel. Hun lå oppå et dødt menneske. Hun kavet vilt rundt et øyeblikk, rev til seg hånden og sparket med beina i et desperat forsøk på å få kroppen unna. Det var umulig.

Kroppen var fremdeles myk og medgjørlig, og plassen så liten at hun ikke kunne unngå kontakt med det døde mennesket.

Marisol hikstet etter luft, og strevde med å ikke få fullstendig panikk. Hun kjente på taket over seg. Det virket ikke massivt. Kunne det være en vei ut av bagasjerommet og inn i bilen?

Hun hadde lyst til å dytte taket opp, men noe fikk henne til å beherske seg. Vivian var i bilen. Hun hadde ingenting å stille opp med mot ham. Han var større og sterkere, og hadde våpen.

Og han var gal.

Det var ekkelt å ligge på kroppsdelen, men ikke noe mer. Mannen var død. Han kjente ingenting. Kroppen var bløt, men ubevegelig. Sakte gikk det opp for henne: Han er død. Ugjenkallelig. Mannen er …død.

Marisol begynte å gråte. Ubehersket. Tårene flommet nedover ansiktet. Ingenting spilte lenger noen rolle. Hun lå innelåst i et bagasjerom sammen med et dødt menneske.

Det var ingen vits i å lure seg selv lenger. Hun kom også til å dø. Vivian ville aldri la henne leve etter det som hadde skjedd. Hun hadde hørt ham skrike utenfor bilen. Antakeligvis skrek han i telefonen, fordi hun hadde ikke hørt noen svare ham.

Det hadde ikke vært mulig for henne å forstå hva han sa, til det snakket han for hurtig. Hun hadde oppfattet enkelte ord, men ikke nok til å skjønne hva han snakket om. Men at han var forbannet og desperat, det var lett å forstå av stemmen.

Etter han var ferdig med skrikingen, hadde han kommet tilbake til bilen, hoppet inn og kjørt avsted. De var på vei oppover. Marisol kunne ikke forstå hvor han hadde tenkt seg.

Hun kjente området godt, og etter de hadde kjørt ut av Agüimes, hadde de tatt til høyre. De kunne ikke være noe annet enn på veien til Santa Lucia. Hva i all verden skulle Vivian der?

Hun forstod det ikke. Alt var en eneste smørje inne i hodet hennes. Hun lente seg bakover, mot ett eller annet mykt bak henne. Kanskje nok en kroppsdel?

Hun brydde seg ikke om det. Livet var over. Hun var allerede i djevelens forgård. Det var mørkt og det var varmt, og når hun lukket øynene forandret ingenting seg.

Om hun noen gang hadde forestilt seg helvete, så hadde det ikke vært verre enn dette.

Hun klarte ikke å slutte å gråte.

Bagasjerommet var uutholdelig varmt. Hun ble ristet rundt på den svingete veien, opp mot fjellet. Hvordan kan jeg gråte når jeg er helt uttørket, tenkte hun?

Tanken hugg tak i henne. Med ett så hun for seg Elena, sittende fastspent i barnestolen. Hadde solen passert palmen nå? Stod ikke bilen lenger i skyggen? Hvor lenge hadde dette marerittet foregått?

En time? To? 

Forestillingen om Elena var ikke mulig å bli kvitt fra netthinnen. Hun kunne se den lille ungen streve for å komme ut av barnesetet. Hun halte og dro i alle selene, men hun klarte ikke å komme løs. Men hun kan klare å drikke av flasken som er stukket ned ved siden av henne.

Marisol øynet et håp. Elena var stor nok til å drikke av flaske. Hun har gjort det mange ganger før, og hun visste hvordan hun skulle skru av en kork. Kanskje hun klarer å gjøre det? Om hun bare tenker så langt?

Marisol ble oppspilt et lite øyeblikk, men så gikk sannheten opp for henne. Hun visste hva Elena ville gjøre; rope på mamma, sparke og skrike, dra og slite, helt til hun var utslitt og gjennomvåt av svette.

Livredd ville hun bruke bort den energien hun burde spare. En slik varme er drepende, selv om hun skulle klare å drikke av den lille flasken. Ingen kan overleve lenge i en overopphetet bil. Det var stadig historier å høre om hunder som blir etterlatt i biler og som dør på grunn av varmen.

En gang i blant var det også historier på nyhetene om barn som ble etterlatt innesperret i biler. Som regel var det mødre som hadde gått fra dem på parkeringsplasser, men hvor forbipasserende hadde oppdaget barnet, ringt til politiet, eller knust vinduet og tatt ut barnet.

Elena var alene.

Sviktet av sin egen mor. Bilen var parkert på et sted hvor ingen ville finne den. Marisol gråt høyt og ubehersket. Hvordan kunne hun ha gått fra sitt eget barn? Hun hadde forlatt henne for å dø.

Og det var ikke første gangen. Hun hadde gjort det mange ganger før, uten å tenke på hvilken fare hun utsatte Elena for. Det hadde aldri virket farlig.

Hun hadde alltid sørget for god lufting, gitt henne vann før hun gikk, og vært sikker på at hun bare skulle være alene i noen minutter. Hun hadde bare tenkt på at Elena skulle være trygg.

Og hun hadde gjort det mange ganger før.

Uten å tenke på konsekvensene. Hun hadde aldri tatt høyde for at noe kunne skje med henne, at hun kunne bli forhindret i å vende tilbake til bilen. Tanken hadde aldri slått henne.

Hun var en dårlig mor, og nå ble hun straffet for det. Kjære Gud, mumlet hun, hva har jeg gjort som fortjener å bli straffet så hardt? Motløsheten skled inn over henne. Hun fortjente å lide.

Varmen tappet kreftene ut av henne. Hun ville bare sove, bli borte, oppslukt av det store intet. Mørket var stort og altoppslukende, men hun klarte ikke å bli kvitt bildet av den gråtende Elena.

Hvorfor måtte Gud også straffe henne?

Neste uke: Vivian kjører til en avsidesliggende fjellgård med Marisol og liket av Tim Cox i bagasjerommet. Hva har han tenkt å gjøre der?