Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 18

FØLJETONG: Kriminalromanen «Gran Canaria – Tre dager i helvete» av Herodes Falsk. Kapittel 18: Iris har bestemt seg for å flykte fra Vivian, men noe skjer som kan forpurre planene hennes.

I denne ukens kapittel tenket Iris tilbake på tenåringstiden, og har bestemt seg for å rømme. Ill: Hugo Ryvik

Tro, arbeid, kunnskap, håp og kjærlighet

Iris hørte også ringeklokken, men hadde ingen intensjon om å sjekke hvem som var på utsiden. Hun hadde latet som om hun sov hele morgenen, helt til Vivian hadde stått opp og forlatt soveværelset.

Avgjørelsen var tatt, men hun hadde ingen planer om å fortelle Vivian om sitt valg. I stedet hadde hun blitt liggende stille i sengen helt til hun var sikker på at han ikke kom tilbake.

Hun ville ikke klare å gjennomføre planen om det skulle komme til en konfrontasjon dem i mellom.

Etter å ha ventet en god stund, stod hun opp, kledde på seg og pakket en liten bag. Hun tok ikke med seg noe som kunne føre til, om Vivian oppdaget det, mistanke om at hun ikke kom til å returnere.

Kanskje hadde hun pakket mistenkelig lite?

Hun skulle bare være borte i tre dager, men hun var kvinne og hun skulle i et bryllup. Ville Vivian synes det var rart at hun bare hadde med seg én bag? Hun skjøv bekymringen til side.

Vivian brydde seg aldri med hva hun pakket, og i tillegg ville hun holde seg borte fra ham inntil det var på tide å dra til flyplassen. Om hun skulle støte på ham i det hun skulle reise, ville hun ha sørget for å ha så dårlig tid at det ikke fantes muligheter til lange diskusjoner.

Og han hadde jo senest i natt oppfordret henne til å ta turen. Han ønsket henne bort. Dette ville gå fint.

Fremtiden var mer usikker. Hun gikk inn på badet og kikket seg i speilet. Det gikk fra gulv til tak, omsluttet av en sort ramme.

Øynene hennes var hovne etter å ha grått seg gjennom natten, men det var ikke den eneste grunnen til at hun syntes hun så ut som en gammel hore. Ansiktet som stirret tilbake fra speilet manglet gleden som en gang hadde lyst det opp og gjort det attraktivt.

Det gjenspeilet bare alt som var bortkastet, alle mulighetene som hadde forsvunnet uten at hun hadde noe å se tilbake på med stolthet.

Hvordan kunne så mange fremdeles finne henne vakker? Hun visste at hun hadde en kropp som var sjelden velskapt, men ansiktet, håret, øynene, var ikke lenger slik de en gang hadde vært.

Fremdeles var hun attraktiv for mange menn, mens unge gutter på rundt tjue bare så vidt tittet bort på henne, som om hun skulle være en gammel tante.

Hun hatet det.

Skjønnhet gir mange muligheter. Hun hadde aldri hatt behov for utdannelse, stikk i strid med hva foreldrene alltid hadde mast om. Faren hadde forsøkt å prente inn i henne hva som var livets virkelige verdier: Tro, arbeid, kunnskap, håp og kjærlighet. Kanskje nettopp derfor hadde hun klart å unnvike dem alle?

De første leveårene hennes hadde vært vanskelige for familien. Moren hadde fortalt henne om hvordan hele familien hadde grått da de oppdaget at hun var syk. Ett år gammel var hun blitt kjørt til Oslo med ulende sirener, og hjerteoperert.

Men det sluttet ikke der. Etter operasjonen hadde moren også funnet ut at Iris var meget svaksynt. Moren gråt mye de første årene, redd for at Iris ikke skulle overleve. Og til tross for at faren var streng, sørget moren for at hun ble hemningsløst bortskjemt.

Iris husket ikke noe av dette, men hun husket den dagen hun begynte på skolen. Da hadde alt blitt snudd på hodet. Plutselig var hun ikke lenger nummer en. Hun ble mobbet og forfulgt på grunn av de tykke brillene, og fikk ingen av privilegiene hun var vant til hjemmefra. Fram til tenårene gråt også hun hver dag.

Da kom en brå forandring.

Hun lukket øynene og tenkte tilbake, til den gangen hun var tretten år og likte å gå kledd i hvit skjorte og trange jeans. Enkelt og uskyldig.

En dag hadde hun droppet brillene, til tross for at hun nesten ikke kunne se noen ting, og sminket øyne og munn. Det var noe med guttene i klassen – de lystfulle blikkene, de åpne munnene og de indirekte komplimentene – som ga henne et sjokk.

Hun merket at hun ble begjæret i klasserommet – og at det vekket vellyst – også hos henne.

Etter det hadde hun farget håret blondt, og begynt å gå i trange gensere som fremhevet brystene. De var ikke store, men struttet ut, akkurat som fugleunger på jakt etter omsorg. Hun ble bevisst sin egen holdning, og hvordan folk reagerte på henne.

Kledd på riktig måte, kunne hun gi alle hakeslepp, inkludert lærere og andre jenter. Gutter var villig til å gjøre hva som helst for henne.

Det var en gave hun hadde lært seg å utnytte.

Faren hadde blitt rasende over hennes utfordrende klesstil, og tvunget henne til å gå konservativt kledd. Hun husket hvordan han en gang hadde tatt tak i henne på kjøkkenet og presset henne opp mot veggen.

”Du er prestedatter, Iris,” hadde faren sagt.

”Det kommer et ansvar med det. For Gud, familien og deg selv. Om du ikke viser respekt for gud, men i stedet oppfører deg som en skjøge, så vil du brenne i helvete.”

Han kom stadig med slike formaninger, alltid om hvordan den minste form for sensualitet og elskov mellom to mennesker, ville føre til uendelig lidelse.

Han snakket alltid om det samme, lenge, og ofte usammenhengende etter som han ble opphisset. Til slutt fosset ordene ut av ham, nesten som om det var en annen person inne i den stramme kroppen.

Iris husket at hun ble redd for faren, mer redd for ham, enn det han fortalte.

Det hadde vært lett for henne å hate alt som hadde med religion å gjøre. Foreldrene var snobbete, selvtilfredse og arrogante i et forsøk på å oppheve seg selv til å være bedre enn alle andre.

Og kirken kunne heller ikke lure henne med sine ritualer, latterlige kostymer og titler. De kunne kanskje lure seg selv, men ikke henne og annen normal ungdom med fri tilgang til aviser, tv og opposisjonelle venner.

Moren og faren hadde vært distanserte og kalde når de var sammen med sine religiøse venner, men hun visste at det var en falsk fasade. Om de kalte seg prest eller biskop, var de ikke annet enn vanlig mennesker med ekte følelser – akkurat som alle andre.

De var eksakt like redde, usikre, søkende og dumme som hun og vennene hennes. I dag forstod hun at foreldrene hadde undertrykt ekte følelser og i stedet for å vise kjærlighet hadde de blitt lukkede, religiøse posører. Hun kunne forstå det nå, men det var for seint. Så alt for jævla seint!

Og jo mer faren hadde mislikt oppførselen hennes, jo mer vellyst ga det henne å vise seg frem på skolen, sminket og i utfordrene klær.

Til å begynne med hadde hun klart å lure faren. Hun lot mesteparten av bøkene ligge på skolen, og i stedet fylte hun ranselen med moteklær og sminkesaker. Fremme på skolen om morgenen gikk hun rett på toalettet, skiftet klær og sminket seg.

Hun var mye, mye penere enn alle de andre jentene på skolen. Det gikk plutselig opp for henne, og bevisstheten ga henne en skjult makt. Akkurat som faren hadde makt over menigheten, hadde hun makt over medelever.

Og begge var de avhengig av ytre faktorer for å bli respektert. Selv i dag kunne hun ikke forstå hvorfor en prestekjortel skulle være så mye bedre enn sminke og miniskjørt. Alt var et spill satt i stand for å oppnå privilegier.

Foreldrene hadde aldri gitt henne noe mer enn det aller nødvendigste av materielle ting, men hun hadde fort lært hvor lett det er å få forelskede gutter til å gi bort gaver. Hvis hun antydet at hun ønsket noe, så fikk hun det alltid, fra en eller annen.

Hun var ikke kresen. Hvis en hånd i buksa eller litt klining var verd en ny genser, hvorfor ikke? Hun hadde ingen skrupler.

Iris kikket ut på palmen rett utenfor vinduet. Hvordan hadde livet vært om hun hadde forblitt på det forblåste vestlandet? Ingen vits i å fabulere om det. Hjembygda var et avsluttet kapittel, tilsvarende det hun var i ferd med å avvikle nå.

Fremtiden var uviss, og den skremte henne. Hun hadde lyst til å klamre seg fast til den lille sikkerheten hun hadde, til Vivian, til Gran Canaria og de vennligsinnede flaskene med vodka.

Men innerst inne visste hun at å forbli på Finca Artiles var den sikre død. Det siste året hadde vært knallhardt, med alt for mye sprit og dop.

Før eller senere ville hun ende opp som Vivians forrige kone; rett ut på gulvet, stein død, omgitt av masse luksusmøbler, i et rom fullt av banditter og narko-dealere.

Legen hadde sagt til henne at hun måtte slutte å drikke. Han hadde ikke nevnt et eneste ord om dop, selv om det var opplagt at det tærte like mye på innvollene hennes.

Det var forunderlig, eller kanskje mer morsomt, hvordan legemiddelindustrien klarer å skyve all skyld over på alkohol. Piller og sprit kan være en dødelig kombinasjon, men det er sjelden noen dør bare av alkohol. Legen hadde bedt henne kutte ut alkohol, samtidig som han skrev ut dusinvis av narkotiske midler. What a wonderful world!

Hun rakk ikke å fullføre resonnementet, før mobilen begynte å pipe nede i håndvesken hennes. Hvem kunne det være? Noen fra Norge? Noen av de gamle venninnene som lurte på når flyet landet?

Det var lenge siden hun hadde håpet på at familien ville ringe. Familiebåndene var revet av uten å bli reparert. Det var mer enn femten år siden hun sist hun hadde snakket med faren.

Moren ringte fremdeles en sjelden gang, men nå var det kanskje to år siden sist. Hun hadde ikke byttet telefonnummer, og følte et stikk fordi hun ikke hadde hørt fra moren. Det er trist å miste foreldre mens de lever. Kløften mellom dem var uendelig. Ikke annet enn et sort hull.

Iris lukket opp vesken, plukket opp telefonen og kikket på den. Displayet lyste. Én beskjed mottatt.

Fra Marisol.

Iris la telefonen på bordet. Hun hadde ikke lyst til å snakke med Marisol nå. Aldri mer, egentlig. Men… Hun var nysgjerrig. Det var bare en talemelding, ikke farlig å høre på den.

Hun grep telefonen, presset ned en tast og ringte svartjenesten. Først var det stille, bare litt rasling i den andre enden. Raslingen ble etterfulgt av noen små hikst og hulk, før Marisol hvisket hest og gråtkvalt:

”Llamarme Iris, por favor!”

Iris forstod at Marisol ville at hun skulle ringe henne, og hun hørte på stemmen at hun var desperat.

Hvor var Marisol?

Iris hadde ikke vært ute og omkring i huset, så hun visste ikke om Marisol var på eiendommen eller ikke. Hadde hun ikke bablet noe i går kveld om at hun ikke kunne komme i dag? Var hun ikke kommet på jobb?

Å nei…!

Hvis Marisol uteble i dag, ville kanskje Vivian begynne og lure, og plutselig begynne å lette etter henne for å finne ut hvorfor Marisol ikke var på jobb. Iris gispet etter luft.

Det knøt seg i mellomgulvet hennes. Hun måtte ikke treffe Vivian nå. Han ville antakeligvis kunne se på ansiktet hennes at noe var galt, at hun hadde planer, at hun var på vei bort fra ham, at hun var i ferd med å rømme.

Rømme… For et ynkelig, redselsfull ord! Men det var det hun var i ferd med å gjøre. Hun hadde gjort det før også. Mange ganger.

Kanskje var det akkurat hva hun gjorde hver eneste dag? Inne i seg. Kanskje rømte hun ikke fra Vivian og Julia, eller det livet de levde, men fra seg selv? Fra den stramme knuten i mellomgulvet? Var hun så svak?

Fy faen! Var hun det?

Usikkerheten hugg tak i henne. Hun satte seg ned på sengen og hadde lyst til å skrike til veggene at de bare kunne lukke seg rundt henne. Svelge henne. Hun skjulte ansiktet i hendene. Hun kunne ikke stoppe nå. Hun måtte komme seg vekk. Fordufte!

Lenge satt hun der og vugget frem og tilbake på sengen. Besværligheter med Marisol akkurat nå kunne komme til å velte hennes forsetter om å forsvinne ubemerket til flyplassen og ut av landet.

Hva skulle hun gjøre? Hun vurderte å ringe Marisol, men bare tanken fikk knuten i mellomgulvet til å stramme seg. Nei, det var bedre å la være. Kanskje kunne hun fremdeles klare å komme seg avsted før det ble noen oppstandelse i huset?

Hun kjente at hun pustet tungt uten å ha beveget seg. Usikkerheten grep henne. Hva om Marisol ringte til Vivian i stedet? Det var nesten utenkelig, men om hun gjorde det, så ville han komme løpende til henne med telefonen.

Hvorfor klarte hun ikke ringe til Marisol og bare prate henne etter munn? Det var mindre enn en time til hun ville være borte for alltid. Hun skyldte ingen av dem noen ting. Hun var ikke ansvarlig for andre enn seg selv. Hun var alene. Og hun hadde alltid vært det.

Porttelefonen nede i hallen kimte igjen. Hun løftet hodet fort. Det var ikke tid for nøling. Hun var omringet av ukjente faktorer som hun ikke kunne gjøre noe med, derfor måtte hun ta seg av dem hun kunne påvirke. Med et sukk grep hun mobilen og tastet nummeret til Marisol.

”Que Pasa?” sa hun da Marisol svarte.

Hun angret seg umiddelbart på at hun hadde begynt samtalen på spansk. Marisol raste i vei på morsmålet. Ordene sprutet ut av henne, lynraskt og uforståelig. Iris forstod nesten ingenting av det hun sa, men oppfattet noen bruddstykker.

Lønn, lønn, lønn og krise, krise, krise, var de ordene som gikk igjen oftest. Marisol måtte ha penger. NÅ! Det var enkelt å forstå. Hun var heller ikke på fincaen, det kom også klart frem.

Iris reiste seg opp og gikk rastløst frem og tilbake. Hvordan kunne hun holde Marisol ute av huset til hun var forsvunnet? Iris åpnet den pakkede bagen og stakk en hånd ned i den.

Under tøyet, lengst inne i det venstre hjørnet, fant hun en tjukk konvolutt. Hun dro den ut. Marisol ville bli glad om hun fikk betalt. Konvolutten var stappfull av femtieurosedler. Iris hadde hamstret, alltid redd for fremtiden, for å bli kastet ut eller forlatt. Hver gang hun hadde handlet eller fått penger av Vivian, hadde hun lagt en femtieuroseddel til siden.

Hun kunne lett betale lønnen til Marisol, men var det nok til å stagge henne inntil hun var på flyplassen?

Neste søndag: Rock this world 

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Romanføljetong

Canariajournalen publiserer hver søndag kapitler fra kriminalromanen Gran Canaria – Tre dager i helvete, skrevet av Herodes Falsk og utgitt på Publicom forlag as i 2013.

Forfatteren har hittil gitt ut elleve bøker. Den siste, Sjenerøs Sjikane, kom i 2015.

Nettside: Falsk.no

Tags