Gran Canaria – Tre dager i helvete. Siste kapittel

FØLJETONG: Kriminalromanen "Gran Canaria – Tre dager i helvete" av Herodes Falsk. Siste kapittel: Et lik, en drapsmann, drapsmannens kone, hushjelpen, hennes lille barn, og en tank full av piraya. Hvem får leve og hvem må dø? 

Denne uken: Siste kapittel, oppgjørets time. Tar helvetet endelig slutt for Iris, Marisol og Elena? Ill: Hugo Ryvik.

Teambuilding

Don Pablo satt i bar overkropp på et undersøkelsesrom og ventet på legen, da telefonen hans ringte. Han famlet etter den i haugen med klær som han hadde lagt på en taburett ved siden av seg.

Etter litt roting fant han telefonen og besvarte den. Han lyttet en kort stund med åpen munn, før han grep klærne sine og stormet ut av rommet.

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Tjue minutter senere svingte han inn på en utsiktsplass på veien til Pasadilla, høyt ovenfor Ingenio. Politisjefen i Agüimes stod foran bilen sin og ventet. Don Pablo hoppet ut. Ansiktet var en eneste stor grimase.

”Hvorfor i helvete vil du at jeg skulle komme hit når huset mitt står under vann? Hva har skjedd? Er politiet der…?”

”Det er ikke noe du kan gjøre,” avbrøt politisjefen ham. ”Hele huset er ødelagt.”

”Bildene mine… kunsten… Hva har skjedd med dem?”

”Du trenger ingen fra Museu Picasso de Barcelona for å konstantere at alt er verdiløst.”

”Nei, det er ikke sant… det er ikke mulig… det kan ikke være sant! Samlingen er uvurderlig, den eneste i verden.”

”Problemet er bare at ingen visste at du hadde den… Ikke før nå!”

”Hva er det du sier?” sa Don Pablo.

”Om jeg kan virke sløv, betyr det ikke at alle mine menn også er det. Etter at brannvesenet fikk stengt av vannet, gikk gutta mine inn i huset ditt, og du veit hva de fant. Alfonso de Ramas er kunstinteressert. Han skjønte med en gang hva det var… en haug med kjente, stjålne malerier. Ødelagte av vann, men allikevel. Det er ikke mulig å snakke seg ut av det her, det skjønner du vel?”

Don Pablo sa ingenting. Han bare stirret ned i bakken. Lamslått. Til slutt sa han:

”Men hvorfor ba du meg om å komme hit?”

”Jeg er politimann. Har du glemt det? Vi kunne vel ikke møtes på politistasjonen?”

”Nei, nei… Heldigvis! Du kan snakke med dem! Jeg betaler. Det vet du!”

”Vi har et problem… Det kan være mulig å betale én politimann for at han ikke skal oppdage noe, overse ubetydelige ting. Men det er verre å betale seks politimenn for at de skal glemme en kjempesak de allerede har oppdaget. Det er ikke bare vanskelig. Det er umulig!”

”Men hva skal vi gjøre?”

Don Pablo løftet hodet og stirret rett fremfor seg.

”Du må hjelpe meg! Jeg er ikke aleine om dette,” sa han.

Politisjefen snudde seg og skulte bort på Don Pablo.

”Ikke det?”

 Stemmen var flat.

”Hvem er dine medsammensvorne?”

”Gi deg! Jeg har alltid betalt deg godt. Vi er et kjempeteam.”

”Nå stikker du fingeren rett inn i såret. Jeg kan ikke være i team med en som har huset fullt av stjålne kunstskatter. Omgangsvenn, kanskje, men ikke i team.”

”Vi er et team. Du er like mye inne i dette som meg. Du har hjulpet meg hele veien. Du har også blitt rik på dette. Vi har gjort det sammen!”

Politisjefen gikk bort til bilen, lukket opp døren og hentet ut en revolver.

”Hva har du tenkt å gjøre?” sa Don Pablo. Han stirret på revolveren.

”Hva er det du gjør?”

”Vi snakker ikke om hva jeg gjør, men hva du har gjort. Gi meg telefonen din.”

Don Pablo nølte et øyeblikk, men ga etter og dro frem telefonen. Politisjefen tok telefonen hans og slo et nummer. Øyeblikkelig begynte det å ringe i hans egen lomme. Han plukket opp telefonen og mottok samtalen. Deretter kastet han den andre telefonen tilbake til Don Pablo.

”Hva er det du gjør?” gjentok Don Pablo.

”Ikke gjør,” sa politisjefen.

”Det handler om hva du har gjort.”

”Hva jeg har gjort? Hva har jeg gjort?”

”Du ringte til meg og sa at du var her, og at du ville begå selvmord. Jeg kjørte hit og fant deg død.”

Don Pablo begynte å skjelve.

”Du mener ikke dette?” sa han.

”Beklager,” sa politisjefen, ”men jeg gjør nok det.”

Rødt flimmerhav

 ”Marisol… Stopp!”

Den lave, hostende stemmen traff henne som et fysisk slag i mellomgulvet. Frykten låste beina.

Angsten for dette udyret som lenge hadde hatt så mye makt over henne og familien, og som nå var i ferd med å utrydde dem, var overveldede. Instinktet snørte seg sammen om bare dette ene:

Døden hadde innhentet henne.

Hun var lamslått, ute av stand til å flykte. Med en kraftanstrengelse snudde hun seg langsomt rundt og stirret inn i to hatefulle øyne som hang over munningen på en dirrende pistol.

Vivian stod under taket på siden av glassverandaen. Bredbeint, og med pistolen på strak arm.

Avstanden mellom dem var bare to - tre meter. Han hadde ventet på henne, rett bak døren. Vivian vrengte leppene og hostet tørt.

”Gå,” sa han, og viftet med pistolen, mot skråningen der de hadde kommet ned.

Marisol hadde ingen krefter lenger. Ingen vilje til å slåss. Hun sjanglet bort til den bratte bakken og begynte å klatre oppover.

Kommandoene han ropte bak henne på engelsk var ikke vanskelig å forstå. Terrenget var bratt og ulendt, og det fantes ingen sti som viste vei. Overalt var det løse steiner, og hun måtte være forsiktig med hvor hun plasserte føttene.

Bak seg hørte hun Vivian stønne og banne. Hun snudde på hodet, og så ham komme klatrende etter med pistolen hevet.

Høydeforskjellen mellom de to cadenaene var ikke mer enn tretti meter, men de brukte lang tid på å forsere den bratte hellingen. På toppen viftet Vivian henne bort til Porschen.

Han var så sliten, han hadde problemer med å stå, og måtte lene seg mot bilen. Begge hev etter pusten, men Vivian sluttet aldri å holde pistolen mot henne. 

Bilen var full av støv. Vivian børstet rent et lite område av panseret med håndbaken. Han fikset den lille posen med kokain opp fra lommen og strødde litt utover panseret.

Mens han hele tiden hadde blikket fiksert på Marisol, stakk han nesen ned i pulveret og sniffet i seg mesteparten. Hun stod motløs og betraktet ham, kvalm og livredd.

Vivian hostet og brakk seg så kraftig at Marisol et øyeblikk trodde han ville dø. Han snufset og harket om hverandre, men til tross for all støyen han laget, hørte begge lyden av en bil. Den nærmet seg raskt. Vivian grep fatt i Marisol og dro henne med seg inn bak Porschen.

En støvete bil kom humpende opp veien til fincaen og svingte inn på gårdsplassen. Marisol gjenkjente øyeblikkelig Iris bak den skitne frontruten. Hun var alene.

Bilen stanset et godt stykke fra dem, mens motoren fortsatte å gå på tomgang. Det var som om bilen ventet på å flykte.

Vivian rørte seg ikke, han bare snufset og harket. Når han innimellom trakk pusten med åpen munn, rallet det dypt nede i lungene hans. Marisol hadde sluttet å tro på hjelp fra Gud, og at Iris ikke var et mirakel, visste hun av erfaring.

Iris på sin side, hadde funnet akkurat det hun hadde fryktet. Hun ble sittende inne i bilen og skule på de to falleferdige personene bak Porschen.

Hvordan kunne hun ha vært dum nok til å bli involvert i dette? Hvorfor hadde hun kjørt hit? Hun hadde hatt en sterk følelse av at det var her de var, men hun hadde ikke tenkt på hva hun skulle gjøre, om hun virkelig fant dem.

Hun følte ingen redsel, bare en slags underlig apati over aldri å strekke til, aldri være verdifull eller til nytte.

Vivian så fullstendig gal ut. Han blottet tennene og rynket nesen i en utilregnelig grimase. Marisol hadde blod i ansiktet, håret var bustete, og øynene minnet bare om to våte, mørke hull. Hun var livredd, det var ikke vanskelig å se.

Iris slo av motoren og åpnet døren. Varmen slo i mot henne. Oppe på gården bjeffet en rasende bikkje. Forsiktig steg hun ut av bilen mens hun forsøkte å fange blikket til Vivian.

”Vivian, hva er det du gjør?” spurte hun.

Stemmen var lav og rolig.

Vivian snufset og tørket nesen med håndbaken. Han kikket grettent på henne.

”Du er ikke her,” sa han.

”Du er i Norge.”

Han blunket og ristet på hodet, som om han hadde oppdaget en feil inne i skallen.

”Jeg reiste aldri,” sa Iris.

”Hvorfor?”

”Jeg vet at du drepte den mannen. Vi er gift, og jeg kunne ikke la deg være igjen med ansvaret aleine.”

Vivian klødde seg i hodet med skjeftet på pistolen, uforstående.

”Du veit ingenting! Ingenting! Du har ikke noe med dette å gjøre.”

”Jeg så deg drepe mannen.”

”Nei, du var dratt. Du var ikke der. Marisol er den eneste som har sett ham. Det var et uhell, men hun vil ikke hjelpe meg.”

”Jeg så ham også, og jeg vil hjelpe deg.

”Du har ikke sett noen ting. Marisol er den eneste, og jeg skal kvitte meg med både henne og liket.”

Iris rakte frem en hånd.

”Legg fra deg våpenet,” sa hun, og forsøkte å høres moderlig ut.

Vivian prøvde å spytte, men munnen var helt tørr. Han sa:

”Den fordømte drittsekken ba om det. Det var hans feil. Om ikke han hadde dukket opp, ville alt vært som normalt.”

”Men Marisol, hun er uskyldig…”

Vivian dyttet Marisol fra seg.

”Hun kom plutselig skrikende inn av døren,” sa han, ”helvetes merr… Jeg forsøkte å snakke til henne, men hun skjønner ikke en dritt.”

Iris tok et skritt nærmere.

”La Marisol gå,” sa hun.

”Det var jeg som ba henne komme til huset. Det er min feil at hun er innblandet.”

Marisol forstod at de snakket om henne, og hun ante at Iris var mest tilregnelig. Hun viftet med armene for å få oppmerksomhet. ”Elena…

” begynte hun.

”Hold kjeft!” sa Vivian, og rappet til Marisol med pistolløpet.

Den laget en blodig flenge i kinnet hennes. Hun falt skrikende ned på kne.

Iris gikk et par skritt nærmere, men Vivian kastet seg rundt og pekte på henne med pistolen.

”Hvilken side er du på?” knurret han mellom sammenbitte tenner.

”Du må la Marisol gå!” tryglet Iris.

”Vi drar til politiet og forteller dem at det var et uhell. Jeg skal snakke med Marisol, jeg er sikker på at hun vil tilgi deg.”

”Jeg har ikke en sjanse hos politiet. Det var et mord, men… også et uhell, og Marisol har allerede forsøkt å gå til politiet. Hun må bort!”

Marisol prøvde å reise seg igjen.

”Iris, por favor…Elena…” hvisket hun.

Vivian satte et bein i brystet hennes og dyttet henne overende.

”Hold kjeft!” skrek han, og sparket henne hardt i siden. Marisol rullet rundt med et hyl.

Iris forstod fortvilet at hun ikke kunne snakke ham ut av dette. Vivian var fullstendig gal. Han fortsatte å sparke på Marisol, hardt og nådeløst. Iris stormet frem og grep rundt ham.

Det gjorde ham enda villere. Han ristet henne av seg, hoppet til siden og viftet med pistolen.

”Alle er mot meg,” skrek han.

”Men jeg lar meg faen ikke knekke av to kjerringer.”

Han kjørte pistolen brutalt inn i mellomgulvet på Iris.

”Kom igjen, få henne med deg, opp til vanntanken!”

Vivian bannet mens de gikk opp over gårdsplassen. Han dyttet de to kvinnene foran seg.

Det var hans skyld at de måtte dø. Men det var et rent uhell, og skyltes mange faktorer. For det første skulle han aldri sluppet Tim Cox inn i huset. Det var ingen grunn til at han skulle kunne true ham med de gamle greiene så mange år etter.

Men han hadde hatt dårlig tid, og han hadde latt seg stresse. Det var en tabbe, men at Marisol plutselig skulle leke politi, var faen ikke hans skyld. Han hadde vært begeistret for Iris, men han hadde aldri elsket henne.

Mange ganger hadde han truet med å kaste henne i pirajatanken, men han hadde aldri engang lekt med tanken på å gjøre det. At hun nå var på vei til å bli fiskemat, måtte være en ironisk tvist fra skjebnen. Kanskje alt i livet er forutbestemt? undret han.

Refleksjonen gjorde ham oppløftet. Han hadde bare å gjennomføre dette siste grepet, og så kunne han hvile, få tilbake kreftene, og ordne opp i resten av uføret.

En kanarisk ørn nærmet seg gjennom varmedisen, som et sort kors på himmelen.

Marisol lot seg føre oppover av Iris. Hun hadde smerter i hoften og det gjorde vondt når hun tråkket på det ene beinet.

Iris hadde stukket en arm innunder hennes, og hjalp henne med å gjøre skrittene lettere. Oppe ved vanntanken var det et virvar av fluer og andre insekter. Alle tiltrukket av kadaveret som lå på kanten og fordervet i varmen.

Den kvalmende lukten av forråtnelse sved i neseborene.

Hun forstod at Vivian beordret dem til å vippe liket ut i tanken, men hun ble bare stående sløvet, ute av stand til å røre seg. Iris kravlet opp på kanten og fikk tak i buksebeinet til Tim Cox.

Med et par kraftige rykk forsøkte hun å løsne buksen fra piggtråden, men klarte det ikke. Den livløse kroppen var ikke til å rikke.

Iris sa noe til Vivian på engelsk, men hun snakket for fort til at Marisol forstod hva det var. Hun kunne høre på stemmen til Iris at hun forsøkte å overtale ham, men Vivian bare ristet på hodet, og skrek ting som hørtes ut som skjellsord.

Begge brølte mot hverandre, og et øyeblikk følte Marisol at de hadde glemt henne. Hun fikk lyst til å løpe, men skjønte at Vivian ville skyte henne før hun hadde en sjanse til å komme over plassen og i dekning. Hun kjente på brødkniven i skjorteermet.

Hun hadde holdt på den hele tiden, men aldri tenkt på å bruke den. Hvorfor hadde hun tatt med seg den?

Et hyl rev henne ut av fabuleringen.

Vivian klinket til Iris med pistolen. Iris falt bakover, men han bøyde seg over henne før hun traff bakken, og dro henne opp igjen. Marisol stirret vanntro på ham.

I et øyeblikk hadde han snudd ryggen til henne, men hun var paralysert. Hun kunne ikke bevege seg, hun kunne ikke puste, men hun kjente stålet fra brødkniven på fingertuppene.

Hun måtte reagere. Mekanisk ristet hun frem kniven til hun holdt den i håndtaket. Men da hun stod med kniven i hånden forstod hun at hun aldri ville kunne bruke den. Hun kunne aldri stikke en kniv inn i kroppen på et annet menneske.

Aldri.

Kniven gled ut av hånden hennes og ramlet ned på bakken. Knærne ga etter, og hun falt sammen på den tørre steingrunnen.

 Iris hadde forsøkt å dukke for slaget, men pistolmunningen kom for brått. Leppene hennes sprakk, og det kjentes ut som om flere tenner var ødelagt. Hun hadde blod i munnen, og smaken lammet henne.

Blodet rant nedover haken, og det var mye mer enn hva hun klarte å tørke vekk med håndbaken. Vivian dyttet henne fra seg. Han pekte på en liten haug med gamle gjerdestolper som var blitt byttet ut og samlet sammen for å kastes.

”Hent en av dem,” beordret han, ”så vi kan få dyttet dritten løs!”

Viljeløs stabbet Iris seg over til haugen med stolper og dro ut en av dem. Den var rundt to meter lang. Vivian viftet med pistolen.

”Sett den i brystkassa og dytt ham løs,” sa han.

Iris gikk tilbake med stolpen i hendene. Hun hadde lyst til å nekte, men gjorde som han befalte. Stolpen kunne vært et våpen, men det var for seint. Det fantes ikke lenger noen kraft i henne.

Hun stakk stolpen inn i kroppen og forsøkte å dytte den løs. Overkroppen bikket bakover så hodet falt ned i vannet, men beina hang fremdeles fast i piggtråden. Det boblet voldsomt i vannet, og hodet ble kastet frem og tilbake som om det var et digert dyr under vannflaten som dro og ristet i det.

”Helvete!” skrek Vivian.

Han stormet opp trappen og røsket stolpen ut av hendene på henne. Fordi han hadde pistolen i den ene hånden, måtte han putte stolpen inn under armen for å få skikkelig tak på den. Irritert klemte han stolpen inn mellom kanten på vanntanken og beina på Tim Cox.

Han vippet opp og ned et par ganger, fremdeles uten resultat. Frenetisk svingte han stolpen rundt og brukte kroppstyngden, for å få mer kraft. Stoffet i buksen på liket spjæret, og beina spratt løs.

Vivian fulgte etter. Han satte frem en fot, men fant ikke kanten. Kroppen hans snurret rundt og han mistet balansen. Med et vræl traff han kanten av vanntanken.

Han kastet opp en hånd og klarte å gripe tak i piggtrådgjerdet. Begge beina falt ned i vannet, og han ble hengende halvveis over kanten. Vannet fosset rundt ham. Desperat slapp han pistolen og strakk en hånd ut mot Iris.

Iris reagerte instinktivt på skrikingen og det hun så. Hun grep den viftende hånden, og med uanede krefter klarte Vivian å trekke de blodige beina ut av vannet og opp langs kanten.

Iris stirret inn i øynene hans. De var viddåpne og livredde. Han kunne ikke henge slik lenge. Blodet rant fra hånden som holdt i piggtråden, og det ene beinet hang livløst ned mot vannkanten. Han måtte ha hjelp av henne for å komme seg ut av vanntanken. Det visste de begge.

”Iris,” klynket han,” vær så snill! Hjelp meg!”

Grepet Iris hadde rundt hånden hans var dårlig. Håndflaten var glatt og full av blod etter at hun hadde tørket seg rundt munnen. Hun måtte trekke han opp før hun mistet grepet. Hun hadde ikke noe valg.

Eller?

 Plutselig var hun igjen ved et veiskille. Det var som om alle valgene hun hadde tatt gjennom livet speilte seg i de skrekkslagne øynene til Vivian.

Hvordan kunne hun ha tatt så mye feil? Hun hadde alltid gått for de lette løsningene; alltid vært mer opptatt av en perfekt fasade enn et meningsfylt liv. Venninner hadde ofte spurt henne om hvordan kunne være så selvsikker og harmonisk.

Ingen trodde at hun var sjenert eller usikker, ikke en gang når hun fortalte dem det. Og det var ikke så rart. Hun gjorde alt for å gi inntrykk av å seile gjennom livet med den største selvfølgelighet. Bestandig avslappet, og med full kontroll.

Aldri, ikke en eneste gang i sitt liv, kunne hun huske å ha følt seg rolig, tilfreds og avslappet. Bak masken var hun full av selvforakt fordi hun aldri turte å være seg selv, stå opp for det hun mente var riktig. I stedet smilte hun seg ut av enhver ubehagelig situasjon.

Det var så bortkastet. Selvopptatt, feig og uærlig. Det var henne. Vulgær, overfladisk og følelseløs … Det var forferdelig hvor unyttig livet hennes hadde vært.

Piggtråden har revet dype flenger i hånden til Vivian. Det var umulig å holde fast i den lenger. Han bakset med beina, men til ingen nytte.

Iris strevde for å holde balansen. Vivian, stønnet, hostet og bannet. Hun så på ham med forundring. Han var mannen hennes. Ektemannen. De hadde et liv sammen. Hun så for seg Finca Artiles, palmene, svømmebassenget …

Alt svirret gjennom hodet på henne.

Grepet Vivian holdt rundt hånden til Iris strammet seg. Hun var alt han hadde. Livlinen. De var knyttet sammen for alltid. Forsonlig strak hun frem den andre hånden sin.

Vivian slapp piggtråden og ble hengende og dingle i den ene armen. Fredsommelig la Iris håndflaten under nesen hans og presset hodet bakover.

Vivian gurglet frem noen eder, før han mistet grepet og skled hjelpeløst ut i vanntanken. Umiddelbart begynte det å boble kraftig rundt kroppen hans, før han etter noen sekunder, ble dratt skrikende utover og ned i dypet. Hele overflaten på vanntanken kokte.

Langsomt, som i transe, snudde Iris seg og kikket bort på Marisol. Hun satt på bakken, halvt oppreist. Blikkene deres møttes, men ingen av dem fortrakk en mine.

Hun så meg gjøre det, tenkte Iris. Jeg drepte ham. Jeg kunne ha reddet ham, men jeg … Jeg drepte ham …. mens Marisol så på.

Bikkja ved fincaen bjeffet fremdeles like intenst. Vinden var varm, men himmelen var i ferd med å få tilbake et blåskjær. Calimaen er snart over, tenkte hun, og lukket øynene. Himmelen ble til et rødt flimmerhav.

Langt borte hørte hun musikk. Musikk som ble høyere og høyere, som kom nærmere og nærmere. Nærmere og nærmere.

Brått slo hun opp øynene. Det var mobiltelefon hennes som ringte. Hun stakk en hånd ned i lommen, rotet litt rundt, til hun fant telefonen.

Anspent slo hun opp klaffen og la den mot øret. En kvinne pratet raskt og uforståelig på spansk. Det var umulig for Iris å forstå noe som helst av hva hun sa.

”Un moment, por favor,” sa hun, og kastet telefonen bort til Marisol.

Marisol tok i mot telefonen, men ble stående med den i hånden. Hun ønsket ikke å ha noe mer felles med Iris. Hun ville ikke være tjener lenger, hjelpe til med noe som helst.

Hun hadde sett Iris dytte Vivian ut i vanntanken, og om politiet kom til å spørre henne, så ville hun fortelle sannheten. De var ved veis ende, og hun skyldte ikke Iris noe som helst. Ingenting. Hun ville bare bort.

Utmattet løftet hun telefonen opp til øret.

”Si,” mumlet hun.

”Buenos tardes,” sa en kvinnestemme.

”Dette er fra Guardia Civil. Du har ringt inn fra dette telefonnummeret og rapportert et mord. Vi har ikke funnet personen du oppga, men vi har ransaket huset hans. Mannen var ikke der, men vi fant et lite barn fastspent i en bil.”

Marisol klarte så vidt presse frem litt lyd over det tørre strupehodet.

”Hvordan er det med henne?” hveste hun.

”Det går greit,” sa kvinnen.

”Barnet er på sykehuset nå, dehydrert og forvirret, men hun vil bli helt fin.”

Marisol trakk pusten med et pip, og slapp telefonen ned på bakken. Takknemlig sjanglet hun bort til Iris og omfavnet henne.

”Gracias,” sa hun.

”Gracias, Iris!”

Romanføljetong

Canariajournalen publiserer hver søndag kapitler fra kriminalromanen Gran Canaria – Tre dager i helvete, skrevet av Herodes Falsk og utgitt på Publicom forlag as i 2013.

Forfatteren har hittil gitt ut elleve bøker. Den siste, Sjenerøs Sjikane, kom i 2015.

Nettside: Falsk.no

Tags