Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 37

Av: Herodes Falsk redaksjonen@canariajournalen.no

Diamanter i solen

Juan Miguel var pensjonist. Det hadde han vært i mange år, men den lange, tynne, senete kroppen hadde aldri sluttet å arbeide. Hver morgen og ettermiddag gikk han tre kilometer fra huset hvor han og konen bodde i Agüimes, opp til en til en liten finca han hadde arvet fra en onkel.

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Fincaen han stelte, bestod av en liten tomt og et falleferdig skur. I skuret hadde han to geiter, og under et tre hadde han seks høner. I tillegg dyrket han litt poteter og mais. Området rundt skuret og dyrene var inngjerdet med gamle sengebunner.

Bil hadde han aldri hatt, og han likte å gå veien fram og tilbake selv om det kunne være strevsomt noen ganger. Så som denne dagen. Det var stekende hett, og på ryggen bar han en femogtjuekilos sekk med hønsefôr.

Han gikk med blikket godt festet mot stien foran seg, og forsøkte å holde ut lengst mulig uten å ta pause. Skrittene var seige og langsomme, men han kjente hver meter av stien og visste akkurat hvor han var til enhver tid.

Stien var en gammel camino real – et muldyrtråkk – som begynte langt nede i Agüimes, passerte på nedsiden av Don Pablos ærverdige finca, og fortsatte oppover mot Santa Lucia.

Det var alt for langt å gå til fincaen i den trykkende varmen, men dyrene måtte ha stell uansett vær, helligdager eller sykdom. Han måtte opp og ned. Hver eneste dag.

Han forsøkte å ignorere varmen, men det var vanskelig. Børen han bar på ryggen ble tyngre og tyngre. Plutselig ble skrittene ustødige, og han ble nødt til å rette opp ryggen og slippe ned sekken med hønsefôr.

Sekken traff bakken med et dypt plask. Juan Miguel skvatt til. Han ristet på hodet, blunket kraftig mot solen og pustet dypt inn gjennom åpen munn. Var han i ferd med å få heteslag? Han tok et skritt til siden for å plukke opp sekken. Igjen kom det et plask. Denne gangen fra foten hans.

Noe var galt. Hadde han begynt å hallusinere? Han kikket over mot utsiden av stien, bort på det tørrsvidde gresset. Bakken var våt. Han tok et nytt skritt til siden. Foten forsvant flere centimeter ned i grunnen. Var han i ferd med å bli gal?

Redd holdt han opp en arm og dekket øynene fra solen, slik at han kunne tenke bedre. Han hadde ikke gått langt. Han var rett nedenfor fincaen til Don Pablo… Plutselig slo det ned i ham. En lekkasje. Det måtte være en lekkasje på eiendommen til Don Pablo.

Han kravlet opp på steinmuren som gikk langs caminoen og myste over mot den luksuriøse fincaen. Bakken foran den elegante porten glitret i solskinnet, som om diamanter sprutet ut fra den.

Juan Miguel gned seg i øynene for å være sikker på at han ikke så syner. Det var ikke diamanter som kom fossende ut, det var vann. Enorme mengder med vann. Hele fincaen var oversvømt.

Juan Miguel hoppet tilbake på stien, snublet over hønsefôret, og begynte å løpe tilbake mot Agüimes. Han løp så fort den gamle kroppen orket.

Fellen

Julia skrudde airconditionen opp et par hakk, og smilte til Ngozi Adu. Han satt ved siden av henne i passasjersetet i bilen. Rolig. Avslappet og fornøyd, som om han ikke hadde en eneste bekymring. Han lente seg mot sidevinduet, og med en nysgjerrig mine betraktet han Julia.

Hun følte seg usikker. Og hun var redd for at det syntes, at han kunne merke det på henne. Hadde det ikke vært litt for lett å få ham med seg? Hun hadde forventet mer motstand, mer nøling, men han hadde godtatt forslaget hennes med et selvsikkert smil. Hva betydde det? At han hadde gjennomskuet henne, og at han bare lekte med henne?

Riktignok hadde hun god erfaring i å lure menn ved hjelp av sex. Det virket bestandig. Men dette var annerledes. Ngozi Adu hadde grunn til å være på vakt.

Han hadde helt sikkert mange fiender, så hvorfor hadde han blitt med henne, i hennes bil, alene? Så han på henne som ufarlig, som en ung pike, uten stand til å gjøre ham noe?

Eller?

Var det en felle? Var han så selvsikker fordi han hadde planlagt noe hun ikke forstod? Men hvordan kunne han ha hatt tid til å klare det?

Han visste jo ikke på forhånd at hun skulle dukke opp. Hun hadde det berømte overraskelsesmomentet på sin side.

Det hadde aldri vært meningen at han skulle møte Vivian, så hvordan kunne han ha forberedt seg til å bli lurt? Kanskje så han på Vivian som en dust, og var overbevist om at datteren også var det?

At han villig hadde hatt sex med henne følte hun ikke som merkelig. Alle menns hoder er forskrudd, det var hun overbevist om. Det er derfor det hver dag blir brukt milliarder på porno.

Den koden hadde hun knekt. Det er ikke bildet av en naken kvinne som gjør menn opphisset, men tanken på hvorfor hun ligger fremfor dem og spriker med beina.

Det symboliserer at hun er klar, villig til å ha sex, og det er den anelsen som gjør dem opphisset, akkurat like primitivt som hannbikkjer som lukter en tispe med løpetid.

Julia kjørte bilen gjennom rundkjøringen i Cruz de Arinaga og kastet et blikk opp i speilet. Hun la merke til en sort Mercedes som lå et par biler bak dem. Hadde hun ikke sett den på motorveien også? Var det samme bil?

Hånden på rattet dirret lett. Hun klemte hardt til, slik at Ngozi Adu ikke skulle se hvor anspent hun var. Det var ingen vei tilbake. Hun kunne ikke gjøre om planen nå, uansett hva som kom til å skje.

Veien opp til Agüimes var lang, slak, og trafikken bak dem var lett oversiktlig gjennom speilene. Julia var ganske sikker. Den sorte Mercedesen fulgte etter dem.

Hun skottet bort på Ngozi Adu. Han smilte tilbake til henne. Selvsikker og umettelig. Hun kunne ikke la være å legge merke til at han stirret på brystet hennes.

Kombinasjonen av den dype utringningen og vinkelen fra der han satt, gjorde at han kunne se hele den ene nakne puppen hennes. Det var noe med blikket hans. Hun kunne ikke bestemme seg for om han virket opphisset på grunn av den nakne puppen som duvet opp og ned, eller om han satt og analyserte henne.

Hun måtte få sporet ham inn i en ny bane.

”Ser du den treningsbagen i baksetet?” sa Julia.

Ngozi Adu snudde seg og kikket bak.

”Ja,” sa han, og nikket.

”Kan du hente den hit?”

Den lange afrikaneren vendte seg i setet og stakk en hånd inn i baksetet. Han løftet bagen frem i forsetet.

”Åpne den!” sa Julia.

Ngozi Adu trakk langsomt opp glidelåsen. Julia kunne ikke bestemme seg om det var fordi han var på vakt, eller fordi han nøt en overraskelse.

Til slutt åpnet han bagen og tittet ned i den.

”Hmm,” sa han med et fornøyd grynt.

Oppe i bagen lå det en mengde forskjellig sexleketøy. Han rotet litt rundt nede i bagen. Det var vibratorer og dildoer, vaginakuler, lærundertøy, pisker og håndjern.

Julia lente seg over og grep en stor, rød dildo. Hun lo høyt og puttet den i munnen som om det var en sigar. Hun pattet på den en par ganger, og til hennes lettelse fikk det også Ngozi Adu til å le. Han virket fredelig der han satt. Julia kjørte sitt mest forførende blikk i ham.

”Jeg klarer ikke å vente til vi er framme,” sa hun.

Hun vred seg litt frem og tilbake i setet slik at hun fikk dratt kjolen opp over knærne. Med et blygt smil stakk hun hånden og dildoen inn under skjørtet. Hun kikket etter tegn til at han skulle være mistenksom, men den store mannen bare blottet en rad av tenner i et skamløst glis.

”Tenk at jeg gjør dette,” sa hun.

”Jeg lurer min egen far bare for å være sammen med deg!”

”Du kommer aldri til å angre på det!”

Ngozi Adu lo den hese, raspende latteren sin.

”Jeg skal ta vare på deg, jenta mi.”

Han lente seg nærmere og strøk henne over puppen.

De var midt i Agüimes og passerte politistasjonen på venstre side. En politimann gikk på fortauet mot inngangen til politistasjonen. Julia dro dildoen ut fra under kjolen, og banket den mot bilvinduet.

Politimannen så det eventuelt ikke, eller han overså det. Men Ngozi Adu fant det veldig morsomt. Han lo høyt og klappet henne begeistret på låret.

”Jeg har truffet mange pene jenter før,” sa han.

”Men ingen så underholdende som deg.”

Etter å ha svingt av opp mot Santa Lucia, sakket Julia farten litt. De var snart fremme, og hun ville se om den sorte Mercedesen dukket opp i speilet før hun svingte inn på veien til den nedlagte bananplantasjen.

Det gjorde den.

Noen fulgte etter dem, men det fikk ikke hjelpe. Hun hadde startet noe hun ikke kunne stoppe. Denne muligheten ville aldri komme tilbake. Hun stanset bilen mellom de knuste banankassene. Ngozi Adu kikket på den store jernslåen og hengelåsen som stengte døren inn til lageret.

”Har du nøkkel?” sa han.

Et øyeblikk var det et snev av mistro i stemmen hans.

”Selvfølgelig,” sa Julia.

Hun grep bagen med sexleketøy og hoppet ut av bilen. Målbevist skrånte hun over til en diger kaktus i utkanten av plassen. Kaktusen var som en stor busk, halvannen meter høy og minst to meter i diameter. Den hadde et virvar av runde, flate grener, alle fulle av velvoksne pigger.

Julia gikk rundt til baksiden av kaktusen. Ngozi Adu gikk ut av bilen og stirret etter henne. Hun bøyde seg ned og kikket inn gjennom kaoset av grener. Først etter å ha huket seg ned på kne, fikk hun øye på nøkkelen.

Den hang på en pigg inne mot midten av kaktusen. Etter å ha kikket nøye, oppdaget hun at det var en tunnel inn mellom alle piggene. Hun stakk armen forsiktig inn og fikk hektet av nøkkelen. Tilfreds gikk hun tilbake til plassen og bort til døren på lageret.

Da hun tok tak i hengelåsen, så hun at det var en helt ny lås, bare griset til med jord og møkk. Hun stakk nøkkelen inn og vred om. Låsen spratt opp. Hun dro den ut av slåen.

Ngozi Adu hastet til og løftet opp jernslåen. Sammen skjøv de opp døren og skulte inn i mørket.

Vivian hadde fortalt Julia hvor lysbryteren var. Hun smatt inn og slo på lyset. Ngozi Adu fulgte etter henne, og Julia lukket døren bak dem.

De ble stående et øyeblikk i det grelle lyset fra lysstoffrøret i taket og stirre på Zodiac-båten. Alt var som hun hadde fortalt til Ngozi Adu. Han bøyde seg ned og kysset henne på kinnet.

De gikk bort til båten og undersøkte hullet på siden. Ngozi Adu tok ut en pakke og veide den i hånden. Han kikket inn gjennom hullet igjen, og da det gikk opp for ham hvor mange pakker det var gjemt inne båten, lo han høyt og lettet.

”Du må ha mer enn den bagen for å frakte dette,” lo han, og pekte på bagen med sexleketøy.

Han sprettet pakken han hadde i hånden med den lille klubben, og helte litt av pulveret utover gummien på båten. Han bøyde seg ned og sniffet det i seg.

Julia kikket seg desperat omkring. Hun trengte et våpen. Det ville være en for stor sjanse å forsøke å ta fra ham klubben en gang til. Bak hjulet på tilhengeren som båten stod på, hadde Vivian plassert en murstein. Noe annet kunne hun ikke se, som ville duge som et våpen.

Ngozi Adu reiste seg opp med et fornøyd stønn.

”Ta deg en stripe, du også,” sa han og hostet skjærende.

”Ja,” sa Julia, ”men jeg vil ta den fra kukken din. Når den står, har jeg fått mitt trofé!”

Hun satte fra seg bagen, og tok tak rundt hoftene hans. Sakte gled hun ned på kne og heiste den fargerike kjortelen opp til den blottla skrittet og magen hans.

Ngozi Adu lo selvsikkert. Forsiktig stappet hun kjortelen ned bak beltet hvor han hadde pistolen og kniven. Samtidig begynte hun å slikke ham på innsiden av lårene.

Virkningen var umiddelbar. Ngozi Adu lente seg bakover mot båten og lukket øynene i henrykkelse. Julia famlet etter mursteinen med høyre hånd, mens hun brukte den venstre til kjæle med pikken hans. Da hun fant mursteinen, førte hun pikken inn i munnen og rullet over den med tunge og lepper.

Ngozi Adu gryntet godmodig, lukket øynene og la hodet bakover. Julia slapp pikken, reiste seg opp og kysset ham på magen. Hun lente kroppen inntil ham, før hun reiste seg opp og kysset ham på munnen.

Han kysset henne vilt tilbake, men hun vred seg løs, og med en lynrask bevegelse klinket hun mursteinen inn i tinningen hans.

Overraskelsen var total. Ngozi Adu klarte ikke å reagere. Han rakk så vidt å vri litt på hodet, men det gjorde bare at hun traff enda bedre. Slaget var knallhardt. Den digre mannen tumlet over ende, ikke bevisstløs, men ute av stand til å stå oppreist eller å forsvare seg.

Julia rev opp bagen med sexleketøy og fikk tak i håndjernet. Hun grep den ene armen til Ngozi Adu, og før han skjønte hva som skjedde hadde hun lenket ham til tilhengeren.

Hun fjernet kniven og pistolen fra beltet, og kastet begge bort i hjørnet av lageret. Ngozi Adu rullet med øynene, kavet med armene og stønnet høylydt. Han var langsomt i ferd med å komme til seg selv.

Julia grep mursteinen og dunket til ham i hodet to ganger til. Den store, kraftige kroppen falt livløs om.

Hun løp bort til døren og åpnet den på gløtt. Den sorte Mercedesen stod på plassen. To afrikanere stod lent mot panseret. Julia lukket døren og gikk tilbake til bagen.

Hun åpnet en sidelomme og tok ut en mobiltelefon. Med skjelvende hender åpnet hun den, og slo politiets nødnummer. Det ringte bare to ganger før samtalen ble mottatt. Hun hadde øvd på hva hun skulle si.

Først sa hun at noen var i ferd med å bli drept, at det var skyting og blodsutgytelse på stedet akkurat nå. Deretter forklarte hun hvor det var, og i tillegg oppga hun korrekt adresse. Uten å avslutte, la hun på.

Deretter åpnet hun telefonen på nytt og slo nummeret for brann. Etter den forferdelige skogbrannen for noen år tilbake, var brannvesenet blitt kraftig rustet opp, og hver gang det var Calima, var de alltid klare for utrykning.

”Skogbrann,” sa hun da telefonen ble besvart.

Hun ga de samme opplysningen som til politiet, før hun la på.

Ngozi Adu lå bevisstløs på bakken. Han var et ynkelig syn, der han lå, lenket til tilhengeren, og med underlivet blottet. Hun håpet han ikke ville våkne før politiet kom. Lageret lå bare noen minutter fra Agüimes, så det ville ikke ta lang tid før de nådde frem.

Julia gikk bort til døren, nølte et lite øyeblikk, før hun åpnet den og gikk ut. De to afrikanerne stod fremdeles lent mot panseret på Mercedesen. De rettet seg vaktsomt opp, da hun kom ut.

”Han trenger hjelp til å bære,” sa Julia, og pekte inn i lagerbygningen.

De to mennene responderte øyeblikkelig. Hurtig gikk de over plassen, passerte Julia og forsvant inn i lageret.

Julia fulgte etter bort til bygningen, og i det de var innenfor, skjøv hun døren igjen og slang på jernslåen. Hun hørte mennene banne da de oppdaget at de var blitt lurt.

Raskt løp hun tilbake til bilen, kastet seg inn, startet motoren med et brøl, og spant ut mellom de gamle banankassene. Hjertet hamret i brystkassen hennes. Hun kunne nesten ikke tro hva hun hadde gjort.

Blodet fosset gjennom kroppen og ga henne en naturlig rus. Hun kjørte fort ned til innkjørselen til Agüimes, men i stedet for å svinge inn mot byen, fortsatte hun rett frem. Etter hundre meter snudde hun, og kjørte tilbake til krysset.

Hun parkerte tjue meter nedenfor veikrysset, tett inntil en hekk, akkurat så langt unna at hun kunne se veien, samtidig som det gjorde det vanskelig å se bilen hennes for de som kom kjørende forbi.

Før hun fikk slått av motoren hørte hun sirener. De nærmet seg i høyt tempo. Julia lo ubehersket. Hun så for seg politiet som stormet inn på lageret og fant høvdingen festet til den enorme haugen med kokain.

Tre politibiler passerte, tett etter hverandre. Hun var glad for at det var flere av dem. Det betydde at det ville være minst seks politimenn tilstede, og det gjorde sjansen mye mindre for at det ville være mulig å bestikke politiet.

Nå hørte hun brannbiler også. Med dem på plass var det ingen sjanse for at svina kunne slippe unna. Julia lente seg fremover og la pannen mot rattet.

Hva skulle hun si til Vivian? Spilte det noen rolle? Han kunne ikke forsvare det han hadde gjort, og hun kunne kanskje bare si at politiet fulgte etter dem. Hun dunket pannen et par ganger i rattet, gledestrålende over hva hun hadde utrettet.

Brannbilene var rett i nærheten. Hun kikket opp på veien igjen, og skvatt tilbake i setet. Politi og brannbilene svingte ikke av opp mot lageret. I stedet fortsatte de rett frem mot en stor hacienda som lå på venstre side, lengre inne i barancoen.

Hadde hun gitt dem feil adresse? Tok de feil av veien? Hadde de ikke forstått spansken hennes og misforstått hva hun sa?

Hun grublet på hva som var feil da hun fikk en ny overraskelse. På full fart nedover, kom den sorte Mercedesen. Bilen kom i rasende fart nedover, og nådde krysset akkurat samtidig som flere brannbiler kom til. Det var trangt i krysset og Mercedesen måtte gjøre en stor sving utenom de møtende bilende.

Julia så Mercedesen godt. Bak rattet satt Ngozi Adu, og de to andre mennene var også med.

Julia var rasende. Hvordan hadde han kommet seg løs, og hvordan hadde de kommet seg ut av lageret? Hadde hun ikke satt jernslåen forsvarlig på plass? Hun slo hånden hardt i dashbordet et par ganger, før hun startet motoren. Etter alt dette, kunne hun ikke bare la de jævlene unnslippe.

Neste uke: Marisol har rømt fra drapsmannen Vivian og forsøker å gjemme seg, men han er på sporet.