Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 17

FØLJETONG: Kriminalromanen «Gran Canaria – Tre dager i helvete» av Herodes Falsk. Kapittel 17: Vivian skal i skjebnemøte med mafiaen idet det ringer på. Et spøkelse fra fortiden står ved porten.

Denne uken: Vivian skal i skjebnemøte med mafiaen idet det ringer på. Et spøkelse fra fortiden står ved porten. Ill: Hugo Ryvik

Domingo

(Søndag)

Alt på en hest

Vivian sjekket armbåndsuret sitt med et kort, utålmodig blikk, klar til å forlate fincaen. Han hadde kjørt bilen ut av garasjen, men ombestemt seg og gått tilbake inn i huset.

Det var viktig å ikke komme for sent, men han ville heller ikke være for tidlig ute.

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Det var noe ubehagelig med ideen om å kjøre redd rundt i San Fernando i en bil full av dop – i alle fall over lengre tid enn absolutt nødvendig.

Han spekulerte på om han burde være bevæpnet, men kom til at om han ble kroppsvisitert, ville det bare virke provoserende å ha en pistol i bukselinningen.

Det fikk holde med å ha én lett tilgjenglig i bilen.

Tanken på Ngozi Adu, den høye afrikaneren med klubben, gjorde ham skjelven. Han strøk en hånd over pannen.

Den var våt og klam, til tross for at airconditionen gikk på fullt og forsynte kontoret hans med behagelig tempert luft.

Han hadde selvsagt vært klar over at gjengen i fargerike kjortler ikke tjente til livets opphold ved å gå rundt og selge pirat-solbriller og uekte Rolex-klokker. Det var morsomt.

De oppførte seg tilsynelatende som uskyldige selgere, der de rekte langs strender og shoppingsentre. Ofte ble de behandlet dårlig og avvisende av turister.

Vivian lurte på hvor mange av de dumme turistene som visste at under de lange kjortlene fantes det kniver, skytevåpen og narkotika.

Selgerne opererte i flokker, var kriminelle, godt organisert og hensynsløse. Det er nødvendig, når varene du tilbyr er dop, horer og ulovlig gambling. Men typene hadde virket så ufarlig til å begynne med.

Når du er ovenpå og stinn av penger, er du velkommen overalt, og alle er dine venner.

Lenge hadde han sett på Ngozi Adu som et vennligsinnet fjols, en han kunne tvinne rundt lillefingeren og få til hoppe bare han knipset.

Pengene hadde gitt Vivian respekt, trygghet og makt. Tre ting som nesten er like vanedannende som dop, gambling og horer.

Men når pengene uteblir forsvinner også all sikkerhet, anseelse og verdighet, mens avhengigheten kjennes like sterk, om ikke enda sterkere. Og at gjengen i flagrende gevanter ikke var til å spøke med hadde han opplevd på nært hold.

En natt i Casa Isabella, akkurat da han skulle dra hjem, var det en ung mann i resepsjonen som ikke hadde penger til å gjøre opp regningen.

Mannen hadde vært flåsete og klaget på varene, noe som resulterte i at han ble dratt ut på parkeringsplassen.

Om Vivian lukket øynene og tenkte på situasjonen, kunne han fremdeles høre lyden av bein som knakk. Det er en ubehagelig lyd som du ofte hører på film, men i virkeligheten er lyden mye lavere og diffus.

Den gjør likevel langt mer inntrykk. Det er redselsfullt å høre menneskebein knekke.

Vivian sjekket klokken nok en gang. Det var snart på tide å dra. Hodet hans verket etter gårsdagens fest. Det føltes som om to hunder hadde sex inne i skallen hans. To store hunder. 

Men han kunne ikke ta sjansen på å være i bakrus. Ikke i dag. Noen ganger hadde han lyst til å begynne et sunnere liv, men det måtte bli en annen gang. Han kontrollerte at han hadde nok dop i lommene til å få ham gjennom dagen. Og det hadde han.

Fysikken hans hadde alltid vært god og han var overbevist om at han hadde et sterkt hjerte. Uten det ville han vært død for mange år siden. Alt for mange av vennene hans hadde blitt borte på den måten.

En dag hadde de vært oppegående, på fest og hatt det moro, og den neste lå de rett ut på et iskaldt metallbord. Festen bråstoppet. Takket være et hjerte som ikke taklet  blodfortynnende substanser.

Airconditionen suste høyt og visket vekk de fleste lyder utenfra, men et øyeblikk syntes Vivian han hørte en bil. Han gikk bort til vinduet og kikket utover patioen. Det var ingen der ute.

Iris hadde han ikke sett snurten av etter at han stod opp for flere timer siden. Hun hadde grunn til å være forbannet. Men – faen heller – han hadde gitt henne alt. Det hendte han rappet til henne, men aldri hardt. Han trøstet seg med det. Iris var snill.

Det var ikke det, men noen ganger var hun så selvutslettende at det gjorde ham rasende. Han forsøkte å få i stand en diskusjon, men det var umulig å få ut av henne hva hun mente. Gårsdagen hadde vært et unntak.

Antakeligvis på grunn av kranglen hun hadde hatt med Julia. Hvorfor kunne ikke de to bare holde kjeft og være venner?

Egentlig hadde han ønsket seg en kvinne – en kjæreste – lik ham i hjerte og sinn. En å diskutere business og fremtid med. Iris var ikke slik.

Hun hadde ingen interesser, men hun var pen og en fantastisk elskerinne. Han hadde nøyd seg med det - valget var bevisst.

Det var lenge siden Vivian hadde hatt behov for å jobbe. Finansene hans hadde vært bunnsolide. Det hadde han i alle fall vært overbevist om, men finanskrisen hadde vist at han hadde bygget sitt palass på gjørmete grunn.

Han hadde lagt store deler av formuen i hendene på finansakrobater fordi han ikke lenger var interessert. Det var fatalt.

Han hadde mistet hungeren.

I mange år hadde avkastningene bare sprutet inn. Lenge hadde han hatt en finansrådgiver i Sveits – han kalte ham bare The Swiss gnom – som hadde styrt formuen hans med klarsynt hånd.

Gnomen hadde vært veldig forutseende, og under aksjekollapsen i åttini hadde formuen bare økt på grunn av smarte plasseringer.

Men gnomen ble syk og døde, og han ble tvunget til å finne andre til å passe pengebingen. Han hadde satset på et firma i London.

De hadde kommet med en rekke anbefalinger, og til slutt overtalt ham til å putte pengene i AIG, amerikansk storbank og forsikringsselskap.

Finansgjøkene hadde forsikret ham om at det var en veldig, veldig sikker plassering. Vivian hadde vært skeptisk til å høre på gjøkene, og til å putte alle eggene i en kurv, som han hadde sagt, men de hadde garantert ham det ikke var mulig å tape mer enn ti prosent.

Dette var i 2007 og ett år senere var femti prosent av formuen hans borte. I noen dager hadde han vært overbevist om at alt var tapt, men den amerikanske sentralbanken hadde gått inn og reddet AIG, og med det også halvparten av formuen hans.

Han satt fremdeles på store summer og han trodde han var sikret.

Men marerittet bare fortsatte. Finansgjøkene forsatte med dumme investeringer, og plutselig ble han stevnet av en tysk bank hvor han hadde lånt penger for å kjøpe aksjer.

Han hadde fulgt ekspertenes råd, og nå skylte han penger – til en bank han ikke engang klarte å utalte navnet på – langt mindre noen gang personlig hadde besøkt.

En ting var at formuen var borte, noe helt annet var utgiftene. De var akkurat like enorme som før. Verken Iris, Julia eller ham selv kunne legge om livsstilen.

Jentene visste ikke engang at han hadde økonomiske problemer, så de var uskyldige.

Han hadde for så vidt gjort forandringer; han gamblet mer, festet mer og søkte mer trøst hos horer.

Kanskje var han ikke så smart som han opprinnelig hadde trodd? Nok en gang hadde han satset alt på en hest. Når han først ble tvunget til å bli smugler, ville han gjøre det i stor stil. Det hadde vært en sjanse å ta, men det hadde gått problemfritt.

Havseileren hadde han hatt i mange år, og mannskapet var gamle bekjente. Heldigvis hadde han fremdeles god cashflow. Backkatalogen fra plateselskapet jobbet fremdeles.

Det tikket stadig inn penger. Ikke enorme summer, men nok at han hadde klart å oppdrive det som trengtes for å kjøpe to og halvt tonn kokain i Venezuela.

Nå måtte det bare leveres. Med profitten fra salget kunne han slette gjeld og rekonstruere livet sitt.

Avtalen var gjort, og bare ikke Ngozi Adu og mennene hans tok livet av ham før leveransen fant sted, var alt back on track.

Og nå var heller ikke gangstergjelden noe problem. Han måtte bare kjøre innom skjulestedet og hente stoffet han skulle bruke for å gjøre opp gjelden. Regnestykket var enkelt og det var ikke mye av lasset som ville forsvinne.

Og det ville ikke ta mer enn et par timer – større problem var det ikke.

Det var på tide å dra.

Hvorfor kunne ikke de jævla gangsterne vente noe dager til? Han måtte le av seg selv: Fordi de er banditter, og skurker stoler ikke på noen. Ikke en gang på sine egne. Han tenkte på seg selv og humret oppgitt.

Sånn som han hadde oppført seg, virket han mer som en desperat narkoman enn en troverdig forretningsmann.

Han skulle til å kikke på klokken igjen, da det ringte på. Det var noen utenfor porten. Porttelefonen hylte skingrende ute i hallen. Han skvatt alltid da det skjedde.

Mest fordi ringeklokken ble brukt så sjelden, men også fordi lyden var ekstrem og unaturlig høy. Han hadde ikke tid til å snakke med noen, og hvis det var en pakke eller noe annet, så fikk Julia eller Iris ta seg av det.

Vivian tok et siste overblikk over kontoret.  Snart var han tilbake i den posisjonen han elsket; som bekymringløs pensjonist med god økonomi og uten problemer. Han gledet seg til bare å kunne ligge på sofaen med lukkede øyne og lytte til musikk.

Porttelefonen kimte på nytt.

”Faen! Gå vekk!”

Vivian bannet høyt. Uansett hvem det var som stod på utsiden av porten, så ville han ikke snakke med dem.

Det ringte på nytt.

Hvor i helvete var Iris og Julia? Det måtte være en av dem noen ville ha tak i? Det var ikke hans oppgave å være portåpner.

Enda en gang kimte det. Med kortere intervall denne gangen. Hissigere.

Hvem faen kunne det være? Han begynte å bli nysgjerrig. Det var kamera på utsiden, og de som stod ute kunne ikke se om noen kikket på dem innenfra. Ham bestemte deg for å ta en titt – han var jo på vei ut.

Skjermen var i farger, klar og skarp. Skjermbildet lyste mot ham når han kom ut i hallen. Vivian gikk bort og stirret på bildet.

Det stod en ukjent mann på utsiden, helt inntil kamera. Ansiktet ble litt forvridd fordi han stod så nærme linsen, men Vivian var overbevist om at det var en person han aldri hadde sett før.

Mens Vivian stod og stirret på ham, trykket mannen på ringeklokken enda en gang. Det var irriterende at idioten aldri ga seg. Vivian bestemte seg for å bli kvitt ham.

Han trykket på knappen som åpnet for toveis kommunikasjon.

”Vi er opptatt,” sa han.

”Kom tilbake seinere!”

”Vivian?” sa mannen på utsiden.

”Er det deg, Vivian? Vivian Cage?” 

Stemmen hørtes både lettet og opphisset ut på en gang. Vivian svarte ikke. Han stirret på skjermen. Var dette en person han kjente?

Mannen stakk ansiktet helt opp i kameraet. Så tett inntil at nesen hans tok mesteparten av skjermen, og stemmen var så intens at høytaleren spraket.

”Vivian, lukk opp! Jeg må snakke med deg!”

”Hvem faen er det?”

”Det er meg, Tim.”

”Tim? Hvem Tim?”

”Tim Cox.”

”Ikke den Tim Cox?”

”Jo, Tim Cox fra The Spyes.”

”Og Daily Mail…” sa Vivian. 

”Sorry Tim, men jeg har ikke tid til å snakke med deg. Ikke nå, ikke i morgen… Aldri!”

Vivian slo av porttelefonen. Bildet på skjermen eksploderte i digitalruter før det fadet ut i sort.

”Jævla idiot!”

Vivian snakket til seg selv, men før han rakk å flytte seg, kimte det igjen. Han trykket irritert på knappen.

”Du vil snakke med meg,” sa Tim Cox.

”Og forresten, jeg skal hilse deg fra Jason Duval.”

Neste søndag: Tro, arbeid, kunnskap, håp og kjærlighet

 

Romanføljetong

Canariajournalen publiserer hver søndag kapitler fra kriminalromanen Gran Canaria – Tre dager i helvete, skrevet av Herodes Falsk og utgitt på Publicom forlag as i 2013.

Forfatteren har hittil gitt ut elleve bøker. Den siste, Sjenerøs Sjikane, kom i 2015.

Nettside: Falsk.no

Tags