Zombieturisten bryter reiserådene

Av: Zombieturisten redaksjonen@canariajournalen.no

For det er jo ikke noe forbud, og da er det lov.

Så det gjorde jeg. Til Granca. I påsken. Helt uten gyldig grunn.

Kun bevæpnet med pass, kredittkort, helseerklæring, og en fersk, negativ covidtest, slik myndighetenes koronabløffinfiserte regulativ tilsier.

På reisen nedover, måtte jeg dessverre ikle meg et av de meningsløse munnbindene for å få lov til å sjekke inn, og til å oppholde meg i flyet.

Lysten til å sette fyr på munnbindet i forgjeves protest, var overveldende.

Problemet ble løst med å få laget et munnbind der det var påtrykt et fotografi av den nederste delen av det skremmende tiltalende ansiktet mitt, slik at det ser ut som om jeg slett ikke har ikledd meg munnbind.

Det ble så klart mye gnål først da jeg var på flyplassen, om at jeg måtte ta på munnbind umiddelbart.

For ikke å snakke om en tsunami av misbilligende blikk fra andre, forskriftsmessig maskerte reisende.

Gnålet ble sittende fast nedenfor drøvelen, og blikkene skiftet til måpende forbauselse to sekunder senere.

Da hadde jeg vrengt munnbindet, slik at de kunne se den blanke baksiden.

Ingen kunne mukke på det, for et munnbind er et munnbind er et munnbind.

Så klapp igjen bablesprekken, smil surt, og vink meg videre, tenkte jeg. Og det gjorde de.

Denne prosedyren måtte jeg gjenta åtte-ti ganger før jeg endelig fikk presset min bredeste kroppsdel ned i flysetet.

Man vil jo selvsagt ikke reise i nærmere seks timer med et slimklissete munnbind foran pusteapparatet.

Trikset er å ta av igjen halvtrynemunnbindet etter at de som sjekker slikt, har akseptert at det faktisk er et munnbind som ligger over kokasnuseskaftet og alkoholinnløpet, selv om det ser ut som min nedre hodehalvdel.

Og late som at man fortsatt har det på. Det fungerte minst like bra som morrapils mot bakfylla.

Returen til Norge er et eget kapittel.

Det derre overformyndende hotellkarantenemaset ved returen, et klokkeklart overgrep mot den frie og stolte norske mann og kvinne, er det ingen grunn til å kaste bort verdifull bekymring på.

Bare få på deg digre solbrillene, trekk solhatten godt ned over ørene, og snik deg ut av flyplassen når du kommer hjem fra din nakkesviende og ginmarinerte, ytterst nødvendige badeferie. Før kontrollørene og smittesporerne får teft av deg.

Gå eventuelt baklengs, slik at det virker som om du er på vei ut på reise, ikke tilbake fra reise.

Straks du er ute av bygningen, stikk i vei som om Folkehelsa kommer pesende i hælene på deg med testtunga hengende ned på brystet.

Rett hjem i egen transport. Lei en bil, hvis du må.

Ikke svar på telefoner fra ukjente, og ikke lukk opp døra for noen den nærmeste måneden når du er hjemme.

Denne teknikken brukte jeg selv da jeg kastet meg inn i flyet til Gran Canaria i påsken.

Det vil si, jeg har ikke fått testet returteknikken ennå.

Først må jeg bli edru nok til å reise hjem, og sno meg unna de 14 bøtene det kanariske politiet har ilagt meg for å sjangle rundt uten munnbind, mens jeg omfavner alle jeg møter på det hjerteligste.

Man blir jo så hjertevarm og glad i alle når man er i syden.

Det eneste utrivelige jeg opplever her på øya, bortsett fra bøtene, er at mange pussig nok blir svært tilbakeholdne når jeg vil berike folk med en real bamseklem.

Enkelte blir sågar rablende rasende, og roper og skriker på politi.

Kan det være at jeg ha dårlig ånde, tro?

Neppe, i og med at jeg gurgler med med gin og tonic tretten ganger daglig, og Wunderbaumene jeg har hengt under armene, tar seg av kroppsodøren.

Slik at jeg slipper å skifte t-skjorte under oppholdet.

Her spares det ikke på granbarduften, nei. Ekte mannfolks sterkeste tiltrekningsmiddel for kvinner, nest etter slibrig mye penger og avskyelig mye makt.

Når jeg nå sitter her i solsengen ved bassenget og skriver dette med den hånden som ikke er opptatt med å manøvrere et glass, slår det meg at jeg kan få et stort problem på hjemreisen.

Nå som jeg har blitt brunere i fleisen enn det som høyst uregelmessig plopper ut avløpet i de dunkle, nedre regioner av skrotten.

Det nytter neppe å sole det halve trynet som pryder munnbindet, snarere tvert imot.

Jeg får prøve meg med at jeg har konvertert til halvt snøhvit nordmann, halvt afrikaner. Den går sikkert rett hjem.