ANNONSE
Las Palmas de Gran Canaria
+22°C
Partly Sunny
Santa Cruz de Tenerife
+23°C
Partly Sunny
PUBLISERT 06. DESEMBER 2015 - SIST ENDRET 08. DESEMBER 2015
I bokens første kapittel kan du lese om Pepe Antonio, som har problemer. Han trenger vann for å redde avlingene sine, men vannet til vannbaronen Don Pablo er alt for dyrt. Ricardo prøver å hjelpe. (Illustrasjon: Hugo Ryvik)

Gran Canaria – Tre dager i helvete: Kapittel 1

NY FØLJETONG: Kriminalromanen «Gran Canaria – Tre dager i helvete» av Herodes Falsk. Kapittel 1.

ANNONSE

Verano pasado - Sist sommer 

Støv.

Tørr jord.

Finkornet, rød sand. Overalt. I luften, på møbler og på gulvet. Hvert eneste åndedrag fylte lungene med det tørre pulveret.

Pepe Antonio satt stille i en slitt skinnstol. Kroppen var lutet fremover og bare de gamle, senete hendene bevegde seg. Fingrene klemte hvileløst på en tom flaske av plast, og den krappe, knekkende lyden smalt som pistolskudd mellom murveggene.

«Vil du sitte her til vi smelter?» sa han.

Stemmen var irritert og oppgitt.

«Har ikke geitehjernen din fortalt deg hvor vi er? Vi er på djevelens forværelse!»

Ricardo Curo skottet bort på den fortvilte mannen. Det lille glassbordet mellom dem var dekket av støv og sand. Han satte en svett finger ned på glassplaten og dro en utålmodig, fuktig strek tvers over bordet.

Ricardo skulle ønske han hadde noe trøstende å si. Han tørket pannen og forsøkte å puste så rolig som mulig. Heten var uutholdelig til tross for to åpne vinduer, gjennomtrekk og en stor vifte i taket.

«Don Pablo er den eneste som kan redde avlingen,» sa Ricardo, men han hørtes ikke overbevisende ut.

«Og han gidder ikke engang å snakke med oss, det rottetrynet!» sa Pepe Antonio.

Han beveget leppene som om han ville spytte på gulvet.

«Hvis vi venter, så må han til slutt ta imot oss,» sa Ricardo.

«Phøø!»

«Du har jo kjøpt vann av ham i førti år, hvorfor nekter han å selge mer nå?»

«Han har ikke vedlikeholdt dritten sin på femti år. Det lekker overalt. Og det skal liksom være min skyld.»

«Da jeg ringte ham sa han at du ikke hadde betalt for det vannet du har fått, og det er derfor du ikke får mer.»

«Du kan ikke vaske ræva på en moskito med det vannet jeg har fått!»

Pepe Antonio krystet vannflasken med et brak. Han fortsatte:

«Rørene hans er så gamle og råtne, det er verdens lengste fontene. Hvem vil betale for ingenting?»

«Men du trenger vann – nå!»

«Han sier at jeg kan få vann, men bare hvis jeg fikser rørene.»

«Puta madre! Rørene er jo hans.»

«Han later som om han er Gud, men han er en djevel. Coño! Alle med makt er Satans håndlangere. Sånn er det bestandig, over hele verden. Satan bestemmer!»  «Hvordan er det mulig...» sa Ricardo.

«Vannet tilhører ham. Han bestemmer prisen. For meg er det håpløst.»

«Er det så dyrt?»

«I alle fall når han ber meg reparere rørene. Jeg har ikke penger. Men om jeg hadde det, ville jeg faen ikke gått ned på knærne for den dritten.»

«Kanskje det ville være bedre å låne penger og reparere rørene… på lang sikt mener jeg.»

«Å ta opp lån for å reparere rørene er galskap. Det er derfor han forlanger at jeg skal fornye dem. Han gjør det bare for å knekke meg, for å vise hvor makten ligger.»

 «Men …»

 «Men, men, men … Det finnes ingen utvei på dette … er du dauhørt? Hvis jeg låner for å reparere rørene, så vet han at banken kan ta gården min om jeg ikke får mer vann. Det gir ham bare enda mer makt over meg. Det er slutt, både for meg og tomatene.»

«Finnes det ingen andre å få vann fra? Er han den eneste?»

«Hvor tror du kommunen får vann fra? Alle er avhengige av den dritten.»

«Det er for jævlig! Vann burde være allemannseie.»

«Jada, og firfisler bør bruke solkrem. Verden eies av noen få, skjønner du? Vi andre er bare endeløse tannhjul som slites i stykker på veien, blendet av drømmer om en sorgløs fremtid. Kveg, arbeidshester, slakt!»

«Ta opp et lån så du kan redde tomatene. Betal det ned med en gang, og så er du ute av knipa.»

«Du kan ikke ta opp lån på tomater. Før hadde det kanskje gått, men ikke nå lenger. Jeg er for gammel til å gamble, jeg er for gammel til å slåss, jeg er for gammel ...»

Pepe Antonio dro håndbaken over pannen for hindre svetten i å renne ned i øynene.

«Og jeg legger meg ikke på rygg for den jævelen,» sa han. «Aldri! Jeg trenger vann, men jeg vil ikke ha sølevann som kommer ut av ræva på en grådig gribb. Hører du?»

Ricardo reiste seg brått opp og gikk over til resepsjonen. En middelaldrende dame, med unormalt velfrisert hår til å være midt i en hetebølge, kikket uinteressert opp fra en dataskjerm.

«Kan du ringe inn til Don Pablo og si at vi vil snakke med ham? Nå!»

Ricardo pekte mot døren inn til kontorene.

Damen smilte fåret.

«Det er ingen vits,» sa hun. «Don Pablo er ikke her.»

«Hva?»

«Don Pablo har dratt til Las Palmas.»

Ricardo så at det rykket i munnvikene hennes, som om hun forsøkte å undertrykke et smil.

«Men vi har sittet her og ventet i over to timer. Hvorfor sa du ikke det da vi kom hit?»

Damen trakk på skuldrene.

«Fordi han var her da. Han sa ikke at han ikke ville snakke med dere, han bare dro.»

«Qué cabrón! Har han bare dratt og latt oss sitte her som to fjols?»

Ricardo klasket en hånd i resepsjonsdisken.

Pepe Antonio reiste seg opp og grep ham i armen. «Jeg hadde rett,» sa han. «La oss gå!»

De to mennene krysset gaten uten å si noe. Sakte gikk de over til Pepe Antonios gamle, grå Renault Express. Bilen var parkert utenfor banken, halvveis oppe på fortauet med alle vinduer åpne.

Den var bulkete og støvete, en bil aldri noen ville finne på stjele, og det fantes absolutt ingenting av verdi inne i den. Pepe Antonio åpnet døren på førersiden og satte seg inn, langsomt, som om kroppen var full av smerte.

«Går det greit?» spurte Ricardo.

Pepe Antonio svarte ikke, men rotet rundt i lommene etter nøkkelen. Ricardo åpnet døren på den andre siden for å sette seg inn da en automatisk garasjeport på siden av bygget de kom fra, begynte å bevege seg.

Han ble stående og stirre på hullet i veggen som sakte ble større. Inne i mørket kunne han skimte en stor bil. Han myste inn i den sorte åpningen. Var det ikke bilen til Don Pablo? Det var i alle fall samme type og med samme farge. Det var en rød, ny og rådyr Mercedes.

Ricardo gikk frem på fortauskanten og stirret vantro på bilen som dukket opp i det skarpe sollyset. Før porten var helt oppe, svingte bilen ut i den trange gaten.

Bak rattet satt Don Pablo. Ingen tvil om det. Ved siden av ham satt en annen, eldre mann. Begge skulte over mot fortauet.

Ricardo tok et skritt ut i gaten og forsøkte å stanse bilen med en armbevegelse, men Mercedesen bare passerte ham og forsvant bortover. Hundre meter lenger nede i gaten skiftet et trafikklys til rødt, og bilen ble tvunget til å stoppe.

Uten å tenke seg om begynte Ricardo å løpe. Han var oppe på siden av bilen før lyset rakk å skifte til grønt. Med knyttet neve kakket han på sidevinduet, men Don Pablo bare stirret rett fremfor seg.

Oppførselen gjorde Ricardo rasende. Han hoppet fremfor panseret på bilen og stilte seg opp med begge armene utstrakt. Gjennom den sotete frontruten kunne han så vidt se de to mennene. Ingen av dem fortrakk en mine, men etter noen sekunder hørte Ricardo at sidevinduet ble åpnet.

Han smatt tilbake, opp på siden av bilen. Det var en liten sprekk på vinduet.

«Du må snakke med Pepe Antonio,» sa han inn i vindussprekken.

«Hvorfor det?» Don Pablo snudde ikke på hodet, bare stirret fremover.

«Det er oppstått en misforståelse mellom dere, og han må ha vann. Vær så snill, bare fem minutter?» 

Don Pablo svarte ikke.

«Hører du ikke hva jeg sier?» Ricardo ropte nå. «Du ruinerer ham.»

Don Pablo snudde ikke på hodet, bare løftet opp venstre hånd og viste frem pekefingeren. Avvisende satte han fingeren ned på vindusbryteren og lukket vinduet.

I det samme skiftet trafikklyset til grønt og bilen akselererte fremover. Ricardo kastet seg opp på panseret, men klarte ikke å bli hengende på lengre enn over krysset. Han skled av panseret og rakk bare instinktivt å trekke til seg beina, slik at de ikke kom under bilen.

Fortumlet reiste han seg opp og gikk tilbake til Pepe Antonio. Han satte seg inn i bilen og børstet av seg støv og møkk.

«Den jævelen holdt på å drepe meg,» sa han. «Vi drar til politiet. Jeg vil anmelde ham.»

Pepe Antonio sukket demonstrativt.

«Du har ingen formening om hvordan det er på Gran Canaria,» sa han. «Det er ikke mindre korrupt her enn der du kommer fra. Vet du hvem den andre mannen i bilen er?»

«Nei. Det spiller ingen rolle.»

«Det er politisjefen i Agüimes, kameraten til Don Pablo. Selv om de hadde kjørt deg ned, ville du fått skylda. Du er en nobel kar Ricardo, men mot disse folka er du sjanseløs.»

«Du skal ikke tape,» sa Ricardo.

«Du hjalp meg da jeg trengte det. Vi er som familie, og jeg vil hjelpe deg. Vann er like viktig som blod på denne øya.»

 Fortsettelse neste søndag: Viernes (Fredag). Plukk et kort.

ANNONSE

Ny føljetong

Canariajournalen publiserer hver søndag i ukene framover kapitler fra kriminalromanen Gran Canaria – Tre dager i helvete, skrevet av Herodes Falsk og utgitt på Publicom forlag as i 2013.

Forfatteren har hittil gitt ut elleve bøker. Den siste, Sjenerøs Sjikane, kom i 2015.

Herodes Falsk har også en egen spalte på Canariajournalen.no: Sikksakk og sidelengs i Herodes fotspor.

Nettside: Falsk.no

ANNONSE
ANNONSER