ANNONSE
Las Palmas de Gran Canaria
+22°C
Partly Sunny
Santa Cruz de Tenerife
+23°C
Partly Sunny
PUBLISERT 13. JULI 2020 - SIST ENDRET 16. JULI 2020
Den maskerte zombieturist flyr igjen. Foto: Privat

Snikrapport fra en maskert flyreise til Gran Canaria

Krenkevarsel: Denne teksten kan inneholde krenkende utsagn. Forfatteren frasier seg ethvert ansvar for eventuelle krenkeopplevelser.

ESSAY: Klokken 12 den 10. juli ga norske myndigheter klarsignal for reiser til Spania. Ti minutter senere hadde jeg kjøpt flybillett til Gran Canaria med avgang under ett døgn etter kunngjøringen.

Venting er for pingler, tenkte jeg.

Den tanken kom først etter at billetten var kjøpt, og blikket falt på de tre ubetalte regningene som lå øverst i søppelbøtta.

Ettertanker kan slå begge veier, har jeg erfart gjennom et mer enn gjennomsnittet kronglete liv. Impulskontroll er ikke min sterkeste side, sa brura før hun tok sløret sitt og gikk.

Jeg er en handlingens mann. Hjernen ble ikke rådført i prosessen med å kjøpe billetten, det må jeg innrømme.

Reflekshandling i neonlys

Det var en renbarka reflekshandling.

Basert på et instinkt som er opparbeidet etter tiår med råkjøring på internett for å snappe opp den billigste billetten til Gran Canaria før den blir borte foran nesa på meg. Blunk, og du har tapt..

«Granca!» blinket i neonlys for mitt indre blikk da Spania ble nevnt på den fjernsynssendte pressekonferansen. Da jeg kom til meg selv igjen, hadde visakreditten økt noen tusinger til.

Skamløst

Jeg har en innrømmelse å komme med. Helt uten skam: Jeg hadde kjøpt billetten uansett.

Hvis de hadde sagt «Spania: Rødt», hadde jeg tenkt;

«de h … myndighetene har vel aldri vært til å stole på, hvorfor skal de bestemme over meg, jeg har da for svarte menneskerettigheter».

Må’kke komme her og komme her. Ingen skal bestemme over meg, over hva jeg skal gjøre, og når jeg skal gjøre det.

Ekte nordmann, det er meg, det, og en ekte nordmann gjør som han vil. Bare se på Amundsen, Nansen og Heyerdahl. De kviet seg ikke for å reise en tur, selv om de fikk mye motstand.

Dette tenker du nå

Jeg vet hva du tenker nå.

 «For en dust», tenker du.

«Hvilken kronidiot!», tenker du, jeg vet det nok.

Bare innrøm det.

«For et null!», tenker du.

Null empati, null komma null medfølelse, og minus null komma null forståelse for den ekstreme smittefaren han utsetter sårbare mennesker for. De som er i risikosonen, hvor nå enn det måtte være. For en megaegoist.

Det er det du tenker.

Jeg ser for meg kommentarfeltene. Utropstegn og surfjes  hele veien fra Oslo til Granca. Nok til å skape jordskjelv på Tenerife og vulkanutbrudd på El Hierro.

«Kan jo smitte hele flyet og halve Granca, skjønner han ikke det? Denne ynkelige, navlebeskuende etterligningen av en ekte nordmann.».

OK, det er kanskje ikke akkurat det dere tenker, helt ordrett, men meningen ligger i det terrenget, ikke sant?

Krenkedes fedreland

Har dere tenkt på at jeg også kan bli krenka, kanskje? Corona-krenka på Granca. Av det dere tenker om meg, og100 prosent sikkert kommer til å spy ut i  kommentarfeltene.  

Ta det med ro, jeg blir ikke krenka. Ikke av dette. Ikke så lett. Selv om jeg er født i Norge, krenkedes fedreland. Ikke at dere bryr dere eller stopper korstoget av den grunn.

Så bare kjør på. Den første som klarer å krenke meg dypt og inderlig i min forkvaklede sjel, vinner kanskje en langhelg i Puerto Rico med Charter-Svein Østvik.

Tidenes beste avledningsmanøver

Så dere hva jeg gjorde nå? Hvor elegant jeg skrev en omstridt skikkelse inn i teksten for å avlede krenkingen av meg selv?

Det er mange som mener at jeg burde vært politiker. Minst to svogere, to nevøer og tre nieser med et gangsyn utenom det vanlige er av den oppfatningen.

Det var den reiserapporten, da …

De av dere som ikke allerede har sluttet å lese for å hamre løs med slegge og slagbor på tastaturet, lurer kanskje på hvor det blir av den reiserapporten som tittelen utlover?

Var det bare klikkåte, et lokkemiddel for å få leserklikk, en sensasjonstittel som er like langt fra å holde det den lover som den politiske avstanden mellom Sylvi Liarhaug og Bjørnar Moxnes, lurer dere på.

Slapp av, snikrapporten kommer, den. Umiddelbart. På samme måte som en politiker umiddelbart svarer klart og tydelig på et spørsmål under en direktesending.

La meg bare først understreke at kjøpet av flybilletten til Gran Canaria ikke var så hodeløst som dere kan ha fått inntrykk av. Personlig ville jeg nok ikke skrevet det med akkurat de ordene.

Faktum er at jeg ikke har gjort noe annet de siste fem månedene enn å holde meg informert om corona-viruset. Ikke noe som helst annet. Hvert våkne minutt. Corona-smitten minutt for minutt.

Jeg har fulgt smitteutvikingen og smittespredningen med kikkert og lupe. Vurdert faren for å bli smittet og å smitte andre. Satt meg inn i hvilke smitteverntiltak som fungerer eller ikke fungerer. Om det lureste er å isolere seg helt og holdent.

Lest og lyttet til øynene smeltet og ørene falt av om hvor syk man kan bli, om dødeligheten, og hvor farlig eller ufarlig corona-viruset er.

Etter at en uvanlig frisk og sprek venn av meg ble innlagt, og tre måneder senere fortsatt ikke er restituert, selv om han ikke ble så syk at han måtte ligge med pustemaskin, har min respekt for denne styggedommen satt seg i ryggmargen.

Det er det jeg har gjort. Satt meg inn i sakenes tilstand. Til det ekstreme. Og jeg har ikke en gang pratet med noen på telefonen eller sendt meldinger eller e-post av frykt for å bli smittet, langt mindre truffet et menneske in persona.

Jeg har heller ikke betalt regninger.  Best å være på den sikre siden.

Reisefeber-Virus: 1-0

Så når jeg nå gikk reiserabiat og plutselig reiste, var det ikke så plutselig likevel.

Det var med solid, vitenskapelig, fagfellevurdert kunnskap i bunnen.

Pluss noen innspill fra konspirasjonsorienterte nettsider drevet av ikke-vitenskapelige mennesker som har en forbausende god innsikt i en lang rekke temaer, ofte stikk i strid med fagekspertisen, og et inngrodd hat til «vitenskap» og «fake news from mainstream media». Som alltid lyver, det vet jo alle.

Når leste eller hørte du sist en nyhet som var sann og ikke kom fra Facebook eller Wikipedia, verdens største brukerstyrte leksikon?

Dessuten reiser jeg med forholdsregler og en forsiktighet som kan få datatilstynet til å gå i skammekroken bak arbeidsminnet.

Natta før avreise sov jeg med begge hendene i sprit.

Brunost ut, masker inn

For en gangs skyld pakka jeg med meg mer enn bare brunost, kaviar og makrell i tomat.

Disse tre grunnleggende elementene for en nordmanns overlevelse i utlandet, ble faktisk forkastet. Ikke uten kvaler, kan jeg bemerke.

Frykten for å ikke overleve feriereisen murrer fortsatt i hjerterøttene.

Håndbagasjen ble i stedet stappet fullere enn en makrellboks med CE-merkede munnbind, engangshansker, håndsprit og et rumpetermometer

Termometeret var kanskje litt i overkant. Men jeg tenkte at ved det minste tegn til symptomer, det være seg feber, leddverk, utmattethet, tørrhoste, eller plutselig tap av luktesans eller smakssans ...

Da skulle jeg forlate flyet. Umiddelbart.

Medfølelsens mester

Der har du omtanke for medmennesker, tenker jeg! Den satt!! Nå kan du angre på alle utropstegnene dine, nå!!!.

Bedre føre var enn etter smittet, er mitt nye motto.

Oppnorsking før avgang

Bortsett fra de manglende brunosten, hadde jeg norsket meg skikkelig opp før avreisen:

Lurt på om de serverte kjøttkaker i brun saus før klokka 13, og om det for f.. ikke finnes Friele kaffe i matbutikkene?

Og gjenoppfriska feriespansken. («Håla! Særvesas pråntå!  Habla dere ikke norsk i denna drittbutikken, eller?»).

Temperaturovervåking i sanntid

Da reisefeberen hadde fått meg til å sjekke flybilletten for femtiåttende gang (var det 10.35 eller 11.35?), gikk termometeret opp i dyprommet.

Smarttermometer, må vite. Med wifi og mobilapp der jeg kan følge temperaturen sekund for sekund.

Jeg tok på meg to munnbind, for å være sikker (den ene kunne få dobbelfunksjon som bleie, man vet aldri når inkontinensen slår til), hanket med meg håndbagasjen, og låste døra bak meg.

Kodekluss

Før jeg kommer til togreisen til Gardermoen, syns jeg det er på sin plass å ta et skritt tilbake.

Det var ikke mye tid å gå på, men jeg gjorde likevel noe svært unorsk etter at billetten var kjøpt:

Jeg sjekka reiserådene for Spania på Utenriksdepartementets nettsider.

Der fant jeg til min glede ut at spanske myndigheter krever at du viser frem en QR-kode som de skanner når du kommer til en flyplass i landet. For å få denne koden, var det en egenerklæring som måtte fylles ut.

Den kunne man finne på de spanske helsemyndighetenes nettsider, og Utenriksdepartementet hadde vært så hensynsfulle at de hadde lagt inn en lenke til denne siden.

I dette øyeblikket så jeg for meg at ferien gikk rett i avløpet sammen med restene etter kebaben fra i går. Papirarbeid er ikke min styrke, sa brura da hun ville ha en underskrift på skilsmissepapirene.

Jeg beit kjøpegebisset fra Øst-Europa (halv pris, inkludert reiseutgifter) hardt sammen, og kjempa meg gjennom skjemaet, som skulle fylles ut på nett.

Skjemaet var på engelsk. Det var jo i og for seg ikke noe problem for meg som har fullført både folkeskolen og har gått noen tiår i livets harde, men likevel.

De må da vel for grønnsvarte lære seg norsk når de lever av turister fra Norge, eller?

Kanariøyene hadde vært fattigere enn Norge på 1920-tallet, hadde det ikke vært for oss nordmenn. Om noe, så er vi rause med pengene på ferie, det skal vi ha.

Jeg fylte ut min adresse under ferieoppholdet og i Norge, telefonnummer jeg kunne treffes på, og nektet for å være syk eller å ha vært i kontakt med corona-syke. Pluss en hel del andre ting. Skjemaet er på to sider.

Ett punkt på skjemaet torpederte nesten ferieoppholdet: Fyll ut setenummeret på flyet, sto det.

Setenummeret! Det visste vel ikke jeg, som aldri bestiller sete på forhånd, tøff som jeg er. Kan sitte hvor som helst, jeg, så lenge det er inne i flyrøret et sted.

Jeg prøvde å la det stå åpent, men det var ikke mulig å levere skjemaet uten å fylle ut setenummer.

Enten måtte jeg juge på meg et nummer, eller gjøre et grovt avvik fra  egenprotokollen, og bestille sete. Det løste seg. (Dere står fritt til å spekulere om jeg jugde eller bestilte. Spekulasjonene kan sendes til Norwegian).

En kode dumpa ned i e-postkassen straks skjemaet var levert. For de teknisk avanserte leserne, kan det være nyttig å vite at du alternativt kan bruke en app for å skaffe koden. 

Skuffende tomt tog

Togturen fra Oslo til Gardermoen lørdag morgen gikk problemfritt, med lite folk om bord.

Jeg hadde maskert meg allerede før jeg kom til et folkefattig Oslo S., og satt alene i en togkupe.

Uten muligheter til å finne noen jeg kunne la være å smitte. Eller bli smittet av. Eller skule mistenksomt på. Eller irettesette fordi de ikke bar munnbind eller satt for tett på andre mennesker. Jeg gjør slikt. Det gir meg maktfølelse.

Mangelen på medpassasjerer var derfor en aldri så liten skuffelse.

Munnbindpanikk

I innsjekkingen og sikkerhetskontrollen var det heller ikke noen trengsel, og folk holdt stort sett god avstand.

Jeg begynte så smått å frykte at flyet kunne bli avlyst fordi det bare var èn passasjer.

Etter hvert ble det imidlertid riktig folksomt ved gaten. Noen hadde på seg munnbind, noen ikke. En ypperlig anledning til irettesetting.

Ombordstigningen skjedde til fastlagt tid, til min forbauselse, med det vanlige tilløpet til panikk blant de som trodde at de ikke ville få plass hvis de ikke stilte seg først i køen.

En ung mann som var blant de som følte at de hadde en spesiell rett til å gå om bord foran alle andre, kom plutselig styrtende i panikk motstrøms fra flyet, uten munnbind, og brøytet seg med veivende armer forbi de som skulle om bord.

Hesblesende, så spyttspruten sto rundt ham, henvendte han seg til mannens som betjente gaten.

«Jeg hadde hørt at de solgte masker om bord, men det gjør de jo ikke», skreik han med vidt oppsperrede øyne.

Mannen i uniform tok opptrinnet med profesjonell ro, og henviste det krakilske individet til en kiosk i nærheten som solgte munnbind. Det var fortsatt tid, men han måtte være kjapp.

Individet frøs fast i noen sekunder med et vantro uttrykk i ansiktet, før han stammende krevde å få en maske av mannen i uniform. Han måtte da ha noen liggende?

En kvinne i passasjerkøen rullet med øynene, smattet oppgitt, og tilbød mannen ett av sine munnbind.

Saken var løst. Han så ikke en gang skamfull ut, kreket, og viste ikke tegn til å ville betale kvinnen for masken. Hvilke tider vi lever i.

Megamatpakke

Jeg hadde instinktivt skjønt at det neppe var matservering om bord, så jeg hadde med matpakke (uten brunost), og fylte en tomflaske med vann på toalettet i avgangshallen.

Siden håndbagasjen var fylt ned verneutstyr, stappet jeg den 30 kilo tunge matpakken i den ene av mine romslige jakkelommer, og vannflaska i den andre. Ingen skal komme og si at jeg har overvekt i håndbagasjen, nei.

Fullt fly tok Norwegian på senga

Flyet var nesten proppfullt. Det var overraskende, ikke minst for Norwegian, skulle det vise seg. Kun et fåtall ledige seter, det jeg kunne observere.

Her satt vi skulder mot skulder med ukjente mennesker av ukjent herkomst. Heldigvis er det maskekrav.

En stemme lød over høyttalerne da vi nådde den planlagte avgangstiden:

Dessverre var det flere passasjerer enn de hadde regnet med, så de kom til å miste sin «slot» for avgang.

Hva i huleste hodeskalle var dette?  Skal det bli slik nå, at alle flyene blir forsinket hvis de har så mange passasjerer som flyselskapene faktisk ønsker å ha?

Hva blir det neste? At hotellene innkvarterer gjestene to dager etter bestilt dato fordi det kommer nesten like mange som hotellet har plass til?

En slags forklaring kom i neste setning. «Handlerne» til Norwegian hadde lav bemanning på grunn av corona-krisen.

Det vil si at bagasjen ble lastet inn i flyet i samme fart som offentlige kontorer på Kanariøyene betjener folk.

I mellomtiden besto underholdningen om bord av en svært stressa bergenser som kjefta uavlatelig på kvinnen han reiste sammen med, og aldri ble ferdig med å rote rundt i håndbagasjen, som han løfta inn og ut av bagasjerommet over setene 19 ganger. En sann fornøyelse å bivåne.

Kebab og babb

25 minutter forsinket kom flyet seg på vingene.

På mobiltelefonen fulgte jeg smitteutviklingen minutt for minutt og rumpetemperaturen sekund for sekund, og sjekket stadig vekk om utgangene var fri for håndbagasje.

I tilfelle det ble en oppblomstring, eller der oppsto en kroppstemperatur som gjorde at jeg måtte avbryte ferien og forlate flyet.

Det var full jobb. Uten pauser. Jeg måtte glefse i meg nista mens jeg sveipa på telefonen. Slikt blir der griseri av når nistepakka består av kebabruller. Mobilskjermen ble ekstra hot  shish—slørete.

Heldigvis husket jeg for det meste å løfte på munnbindet før jeg hugg inn i rullene.

I et panisk øyeblikk ble jeg redd for at jeg plutselig hadde mista luktesansen. Jeg kjente ikke et snev av lukt fra den smygeren jeg fant det nødvendig å slippe ut forbi termometeret (kebab til kvelds og kebab til frokost også).

Heldigvis tok fyren i nabosetet av seg skoa. Da skjønte jeg at luktesansen fortsatt var i behold. Men nå skulle jeg ønske at den ikke var det.

Det kunne vært verre. Han kunne vært fra Karmøy.

Det ble snart klart at en hel del av passasjerene ikke hadde fått med seg dette med helseerklæring og QR-kode.  Den unge mannen i nabosetet så mer villfaren ut enn en nonne i et horehus, virret med hodet og fikk brekninger.

Skadefryd er en deilig følelse, må jeg si. To av mine beste egenskaper er at jeg liker å belære og hovere. Slikt elsker folk.

Skjema ble delt ut til de ignorante sinkene for manuell utfylling. Det tok sin tid. Bagasjeluker måtte åpnes, håndbagasje  gjennomrotes (enda en gang, herr bergenser), reisedokumenter, pass og penn finnes. Her var det mange nummer som skulle fylles inn.

Skjemaene ble omsider samlet inn, og roen senket seg. Helt til noen oppdaget at det ikke var servering eller varesalg av noe slag i flyet.  O, skadefryd, velkommen tilbake.

Etter landing var det reprise på passasjerpanikken, denne gangen med folk som var redd de ikke ville slippe ut av flyet hvis de ikke forsøkte å presse seg gjennom de andre passasjerene.

Avstand til foranstående: 0,1 millimeter. 

På vei mot utgangen møtte vi tre maskerte mennesker som satt bak tre dataskjermer.

En av de maskerte spurte etter QR-koden, som han skannet. For de som ikke skjønner vitsen med dette, tar jeg gjerne på med jobben med belære dere.

Skjemaet vi fylte ut brukes til å spore oss under oppholdet. Hvis det viser seg at vi har hatt nærkontakt med en corona-smittet, må vi kunne spores opp av smittevernhensyn.

Den maskerte spurte om jeg var frisk, jeg svarte ja, og tenkte; «ser jeg syk ut, eller, siden du spør?»

En automatisk måling ble foretatt av kroppstemperaturen med et varmekamera, helt uten at jeg merket det. De kunne jo bare tatt en titt på rumpetermometeret mitt i stedet, for å få en mer nøyaktig måling..

Det var det. Jeg var på frifot. Cerveca Tropical, her kommer jeg!

Skjønt, helt fri er jeg ikke ennå. Jeg sitter i en to uker lang selvpålagt karantene, så full av empati og medfølelse er jeg.

Det skal gå akkurat å bli ferdig med karantenen før flyet går hjem igjen.

Ikke flyskam, men flyhat

Jeg har en innrømmelse. Jeg flyr veldig ofte, særlig i jobbsammenheng, men jeg hater å fly. Det er noe absurd med flyreiser, corona-tid eller ikke.

Vi må klemme oss inn i en trang metalltube sammen med mennesker vi ikke aner hvem er, eller hvordan vil oppføre seg, uten muligheter å unnslippe.

Vi må høre lyder vi helst ikke vil høre, se ting vi helst ikke vil se, og lukte lukter vi helst ikke vil lukte.  

For ikke å snakke om faren for å havne ved siden av en drita full, smellfeit og i overkant snakkesalig neo-nazi fra Arendal som snøvler ustoppelig og knapt forståelig om overmennesker og herredømme, mens han flekser de to korsene han har tatovert på armene. Ett står opp ned, og ett ser ut som en X med haker på.

I slike tilfeller ville jeg med glede gitt slipp på både luktesans, hørsel og synsevne.

Når vi flyr til Gran  Canaria, utsetter vi oss for dette i nesten seks timer, ofte etter en stressede reise til flyplassen og gjennom sikkerhetskontroller som oser av gammel svette.

Dette gjør vi gang på gang. Saken er klar: Vi er hoppende gale som utsetter oss for denne torturen for en uke eller to der vi svir oss rødsvarte i sola, spiser elendig buffetmat, hører dårlig 80-talls-disco over alt hvor vi beveger oss, og bare treffer de samme folkene som vi treffer hjemme i Kløfta: Naboene.  

I mellomtiden ønsker jeg dere en smittefri ferie på Kanariøyene.

Klok av skade, merker jeg denne teksten med «satire». Jeg vil jo ikke krenke noen, heller. Men reiseopplevelsen, den er like ekte som Versace-veskene som selges i basarene sør på Gran Canaria.

Satire fra Zombieturisten.

ANNONSE

Hold deg oppdatert!

Følg Canariajournalen på Facebook.

Der kan du i tillegg til nyhetsflyten følge diskusjonene og bidra selv i kommentarfeltene, og få en hel del ekstra informasjon, blant annet i form av:

  • Bilder
  • Filmklipp
  • Tips og råd
  • Ting som skjer
  • Informasjon som kan være nyttig
  • Nyheter om Kanariøyene fra andre medier

Støtt Canariajournalen

Vi har valgt å ha alt innhold utenfor betalingsmur, og dermed gratis tilgjengelig for alle.

Driften finansieres med annonseinntekter, uten noen form for annen støtte.

Det koster å drive kvalitetsjournalistikk, og du kan hjelpe oss til å bli enda bedre på denne måten:

Bli frivillig, personlig sponsor, Vipps fra norsk mobil eller Swish fra svensk mobil en valgfri slant med penger:  

Vipps: 957494 69

Swish: 070 2314263

Kontakt oss på redaksjonen@canariajournalen.no for opplysninger om andre betalingsalternativer.

Pengene går til produksjon og innkjøp av redaksjonelt innhold, samt forbedringer.

På forhånd takk for din støtte!

Les mer her

ANNONSE
ANNONSER